Jentene i Stenersgata

Erlik Oslo prostiusjon
Gateprostitusjon var vanlig i Oslo. Faksimile fra Erlik, oktober, 2019. Foto: Dag W. Grundseth/Aftenposten/Scanpix, 1981

(ERLIK) I 1979 solgte barn sex i Stenersgata i Oslo. Siden den gang har mye skjedd både på gata og i jussen. I år er det ti år siden forbudet mot å kjøpe sex ble innført.

– Først gang jeg solgte sex var jeg tolv år gammel. Men jeg så eldre ut, var tidlig fysisk utviklet. Jeg ante ikke hva jeg drev med. Vi unge stod i Stenersgata, ved parkeringsplassen, der Oslo spektrum ligger i dag, forteller Ingrid.

Allerede da Ingrid var 11 eller 12 år vanket hun i Slottsparken. I dag er hun i femtiårene og er et levende oppslagsverk i Oslos røffe gatehistorie.

– Jeg var heldig og jobbet med en annen jente. Hun var to eldre enn meg. Dette er kanskje kvalmt, men vi pleide å gjøre det sånn at jeg tok sugeturene og så kunne mannfolka ligge med henne. Jeg orket ikke å ha dem oppå meg etter at stefaren min misbrukte meg.

Tellepatruljer på gata


Tilbake i 1976- og 77 var hun én av kanskje 40 ungdommer i Stenersgata som livnærte seg og finansierte bruk av rusmidler med sexsalg. I 1977 kom ble offentligheten gjort oppmerksom på denne trafikken, kommer det fram av boken Prostitusjon fra 1982.[1] Boken er tuftet på rapporten «Oslo-prosjektet. Erfaringer fra to års forsøksvirksomhet blant barne- og ungdomsprostituerte i Oslo 1979-1981».[2] I 1979 ble Oslo-prosjektet etablert i Tøyenbekken på Grønland, da som følge av at Oslo-avisene hadde satt søkelys på barne- og ungdomsprostitusjonen. Dataene kom fra klientopplysninger i barnevernskontorets arkiver, uteseksjonens rapporter, politiet, massemedia samt egne data. Det ble da gjennomført tellepatruljer. Men problemet var på det tidspunktet egentlig ikke nytt, det var bare at nå ble det offentlig kjent fordi avisene slo det opp i fete fonter. Allerede på 1960-tallet viste forskning at barn og ungdom prostituerte seg i Oslo sentrum.

Stenersgata var en av flere «tettsteder» for gateprostitusjon, og området der de aller yngste jobbet.

– Gikk vi opp i Dronningens gate ble vi jagd bort, fordi de eldre enten ville ha området for seg selv, eller fordi de syntes vi ikke burde være der, sier Ingrid.

Av boken kommer det fram at de eldre også opplevde at de yngre tok kunder fra dem.

Parkeringsplassen til venstre på bildet huser i dag Oslo City og på Tivolitomta i midten ligger Oslo spektrum. Stenersgata, markert i rødt, var kjerneområdet for barne- og ungdomsprostitusjon i Oslo på 1970- og utpå 1980-tallet.

Kunne tjene 40 000 per måned


«Strøket», ble områdene kalt, og de inkluderte Bankplassen, Dronningens gate, Øvre- og Nedre Vollgate, Akersgata, Rådhusplassen, Ankertorget, Østbanen, og altså Stenersgata. Rådhusplassen sies å være stedet for de etablerte og mer voksne prostituerte. I Øvre og Nedre Vollgate var innslaget av stoffbrukere åpenbart, mens Østbanen var gutteprostitusjonens hovedsete.

Det ble omsatt for millioner den gang. Ulike seksuelle tjenester hadde sin faste pris på «strøket». En «liggetur» kostet 300 kroner. «Sokketur» 150 kroner. Forfatterne regnet på omsetningen av tjenestene. Dersom det i Oslo var 300 gateprostituerte som hver tjener 4 000 kroner i uka, ble summen cirka 60 millioner på årsbasis, eller 226,6 millioner kroner hvis du regner det om til dagens verdi med Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks-kalkulator. Det fantes jenter som kunne tjene 40 000 kroner per måned på prostitusjon, noe som i dag tilsvarer 151 080 kroner. Det fantes minstepriser, men de yngste kunne la seg lure og «gå billigere» enn reglene tilsa. Likevel hadde de fleste dårlig råd. De kunne ha gjeld til venner, familie, narkotikaselgere eller bøtegjeld.

De prostituerte fortalte at forholdet til penger var delt. Prostitusjonspengene gikk raskt ut, det var svarte eller skitne penger. De kunne bruke opptil 5 000 kroner daglig på narkotika, tilsvarende 18 885 kroner i dagens pengeverdi. Pengene gikk med på restauranter, drosjer, hospitsleie og narkotika. De «hvite» pengene, som sosialhjelp, hadde de et mer positivt forhold til. De forsøkte å bruke dem til det de var ment til, som mat. Men sosialhjelpssatsene kunne være på 255 kroner per uke (963 kroner). De klarte i liten grad å disponere pengene slik at de varte.

– Født til prostitusjon


Det var forskjellige typer jenter på gata den gang, og de kunne være fra 10 år og oppover. Det kunne være ungdom i drift, som de kalte det den gang. Jenter som kom fra helt ok familier, men som bare ikke fant seg til rette og ruset seg. Så var det jenter utenbys fra på jakt etter jobb og bolig. Det kunne også være enslige mødre som trengte penger til å sette mat på bordet. Det ble også observert mødre og døtre som begge jobbet som prostituerte. Generelt hadde de gateprostituerte en problemfylt bakgrunn.

Rusbrukere som Ingrid, som for eksempel hadde blitt utsatt for overgrep i hjemmet og omsorgssvikt, så ikke noen grunn til å være hjemme. En rekke internasjonale studier viser sammenheng mellom det å oppleve seksuelle overgrep som barn og det å selge sex for overlevelse. For eksempel viser én langtidsstudie fra USA publisert i Journal of Sex Research at hjemløs og utsatt ungdom som har vært utsatt for seksuelle overgrep oftere enn annen sårbar ungdom, selger sex.[3] Som Ingrid. De har lært å se seg selv som en salgbar vare.

– Å selge sex var ikke noe nytt for meg. Jeg følte at jeg var født til prostitusjon, sier Ingrid.

Det var jo derfor hun var på gata. Å være hjemme var ikke noe alternativ. Ingrids mor fikk henne ung og faren stakk. Via en kontaktannonse fant moren en ny mann, som utnyttet Ingrid.

– Jeg var nødt til å stille opp for ham når han drakk. Og han drakk så det holdt noen ganger. Jeg hatet å ha den grisen over meg. Jeg tror moren min visste, men hun så bare bort. Jeg har tatt det opp med henne og da sa hun: «Men hvorfor kom du opp i senga vår?». Men jeg husker hun snudde seg bort. Og jeg var liten. 

Det fantes mange veier inn i prostitusjonsmiljøene. Det kunne være halliker. De behøvde ikke bruke trusler og vold, men utbyttet sårbare jenter på drift gjennom forelskelse og romantikk. Men det kunne også være så enkelt som at jenta var blakk. Og selvsagt var det rus, vel halvparten av jentene sniffet eller brukte andre typer narkotika. Men prostitusjonen bidro også til rusbruket. En ikke-bruker kommer i et miljø der rusmidler er en del av hverdagen. De kunne bli sett på som potensielle kunder, og eldre kunne tilby de yngste gratis eller billige doser for å skape et avhengighetsforhold.

Kick for kundene

– Det var de samme kundene som kjørte rundt i strøket. Jeg hadde flere faste kunder. En likte å stå og danse med sko og truser. Du møter alle typer mennesker når du jobber på gata. Du må være oppegående og flink med mennesker og vite hvordan du skal tiltale dem. Og kundene dine må stole på at det ikke kommer ut. Vi hadde det også moro. For eksempel måtte vi få kunder til å kjøre oss hjem om natten og en gang kjørte vi med en fyr som ga oss en konfekteske fra Sfinx. Så skulle jeg sitte på fanget hans. Det gikk for ham med en gang. Vi lo. Jeg har ikke spist Sfinx siden den gang. Slike kunder var bra.

Han som likte å danse i Ingrids høyhælte sko var en som satt godt i det. Men det var alle typer menn blant kundene

– Mange søker et kick. Sånn er menn. Får de ikke det de vil ha på andre måter, går de til jentene på gata. Sånn er de. Det har alltid vært behov for sånne som oss og det vil det fortsatt være.

Da Ingrid prostituerte seg på 1970- og 80-tallet, viste også tellingene og observasjonene at kundene var «alle menn» og at det ikke fantes noen spesiell kategori. Det vanlige dominerte. Svenske undersøkelser viste at kundene kunne være menn som levde i forhold og som søkte noe nytt, enslige eller som hadde problemer med å knytte kontakt med kvinner. De kunne være sjenerte, eller oppleve seg som for gammel eller ha funksjonsnedsettelser.

Enklere å gå til jentene på gata

«Det er herlig uforpliktende. Et raskt knull – ferdig med det. Ingen dyre restaurantregninger, ingen redsel for utpressing mot kona – man vet hva man får og betaler deretter. Man kan ikke undertrykke sine seksuelle behov over lengre tid. Når det er gått en stund siden siste nummer, er det godt å vite at det finnes prostituerte som står klar til å gi en det en vil ha. Det kan være at kona ikke vil – eller man har spesielle behov hun ikke kan eller vil tilfredsstille. Da er jentene her nede gode å ha. Det gjør det meste bare de blir betalt. En annen fordel med de prostituerte er at man slipper å bli skuffet. Man risikerer ikke at jenta sier nei etter at man for eksempel har spandert en helaften på henne, slik som ofte skjer når man sjekker ei jente på restaurant», sa en horekunde i et intervju med Dagbladet.

En annen sier i den samme saken at dersom kjæresten ikke vil ha sex som følge av at hun for eksempel har menstruasjon, kan han gi faen og dra til prostituerte. «Man må jo tømme seg».

Det fantes også kunder som gjerne ville «hjelpe», de kunne tilby jentene jobb eller bolig, men det forutsatte gjenytelser. Det samme opplevde Ingrid. Hun fikk hjelp til å drive virksomheten fra en leilighet i Kirkegata. Men for henne kjentes det mer utrygt, for hun kunne ikke visuelt inspisere kundene før hun slapp dem inn slik hun kunne når hun jobbet fra gaten.

Høyrisikojobb


Jentene var utsatt for stor helserisiko. Det kunne gå på alt fra banale ting som at de var dårlig kledd i alle slags vær– fordi de gikk med klær som var lette å ta av og på. Mangelfullt kosthold gjorde dem utsatte. Seksuelt overførbare sykdommer, som gonore, florerte. Hepatitt var det også noen som fikk. Ingrid var én av dem. Så var det sikkerhetsrisikoen.

– En gang satt jeg meg inn i en bil. Han kjørte ut av byen, forbi Hvervenbukta og utover mot Svartskog. Jeg var livredd. Ved Hvervenbukta sa jeg: «Her er det mange parkeringsplasser, du kan stoppe her», men han kjørte videre. Jeg kom meg unna, uten veske og nøkler. Hælen på skoen min brakk, forteller Ingrid. – Men de andre jentene hadde etterlyst meg. Vi passet på hverandre.

Ifølge forfatterne kunne også jentene gå sammen om å ta hevn over brutale kunder, noen ganger ved hjelp av halliker.

Politiet fulgte også med. Kanskje ikke alltid på en god måte.

–  Når de kom til området, så var det kunder som slapp oss inn i bilene så vi slapp spørsmål. Jeg dealet jo også med heroin, så de hadde jo en grunn til å følge med, forteller Ingrid.

Stenersgata fra Strandgata/Nygata ved det som er er kjøpesenteret Oslo City i dag, til Lilletorget og Brutgata. På bildet ser du gata bak parkeringsplassen, men fra samme vinkel i dag ville du sett rett inn i Oslo Citys fasade. Foto: Trolf Thoresen /Oslo byarkiv.

Prostitusjon knuser deg litt etter litt

– Du blir aldri den samme. Jeg har ikke orket å ha sex med menn ellers. Jeg bare liker ikke å ha dem over meg.

For Ingrid ble disse erfaringene til et liv der hun gikk ut og inn av utdannelse, yrkesliv og fengsel. Hun hadde jobber, der hun gikk i streite klær. For eksempel jobbet hun som bibliotekar. Men så snart hun og en kollega, som også brukte rus, var alene, snortet de kokain. Så solgte hun sex for å få råd til innskuddet i sin første leilighet. Som hun senere mistet. Men hun har et driv i seg til å ville mer.

– Jeg elsket å gå på skolen. Jeg tok sekretærkurs fordi mamma ikke ville betale skolebøker til videregående skole. Senere tok jeg voksengym på Sinsen. Hodet mitt ville mer enn det jeg presterte i miljøet.

Men på ett tidspunkt stoppet det. Ingrid fikk barn og ga seg omsorgen til fosterforeldre. Da LAR (legemiddelassistert rehabilitering) ble etablert i 2004, betød det et skifte i Ingrids liv. Hun fikk pasientrettigheter – og nødvendig medisinsk hjelp. Selv om det ikke har gått knirkefritt, har det hjulpet henne med å leve trygt og rusfritt. Nå leier hun bolig og jobber som frivillig med å hjelpe andre som har samme karriere som henne selv. Og søker jobb. For hun har mye å by på.

Liberalisering av prostitusjon?

Særlig er hun opptatt av de prostituertes kår. I år er det ti år siden sexkjøpsloven ble innført. Ingrid er kritisk til loven.

– Loven gjør at de prostituerte trekker innendørs. Jeg vet at det medfører risiko. Det blir vanskelig å ha kunder når mennene risikerer store bøter. Jeg er for fjerne loven og innføre et regelverk tilsvarende det de har i Tyskland.

I 2002 trådte en lov som regulerer prostitusjon, prostitutionsgesetz[4], og skal gi sexarbeidere arbeidskontrakter, i kraft. Staten skal også kunne kreve inn skatt av inntektene. 

– Men da blir staten hallik?

– Ja, det medfører etiske dilemmaer, men for jentene er dette viktig. Og jeg tror aldri vi blir kvitt prostitusjon.

En evaluering av sexkjøploven gjennomført av Vista Analyse på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet[5] fra 2014 at loven langt på vei har virket etter hensikten: De synlig observerte endringene i gatemarkedet lå 45 til 60 prosent lavere enn da loven ble innført. Det kan være feilkilder i materialet, kommer det fram av rapporten. Sexarbeidernes interesseorganisasjon Pion Norge er kritiske til rapportens datagrunnlag. De mener sexkjøploven ikke har oppnådd et av målene, nemlig å begrense markedet for sexsalg.

– Siden år 2000 har sexmarkedet i takt med den digitale utviklingen gått over på nett, og Vista Analyses rapport fanger ikke opp det.  I forkant av innføringen av forbudet mot sexkjøp økte omfanget av kvinner som jobbet på utendørsmarkedet. blant annet fordi det kom mange nigerianske migranter som hadde opphold i andre land i Europa. Slike svingninger har det vært tidligere og det er vanskelig å si om reduksjon av omfanget av sexarbeidere på gaten skjedde som en følge av økt politikontroll eller at det på det tidspunktet allerede var færre som kom til Norge, sier administrativt ansvarlig for PION, Astrid Renland.

Hun sier at folk selger sex av økonomiske behov og ønsker, og at sexarbeid ofte et alternativ for marginaliserte grupper og folk som har begrenset muligheter på arbeidsmarkedet.   

– Det er selvfølgelig enklere for politikerne å få på plass et lovforbud enn å gjøre noe med de samfunnsmessige og sosioøkonomiske forholdene som påvirker rekrutteringen til markedet. 

Men av rapporten kommer det fram at menns holdning til sexkjøp har endret seg, og yngre menn er mer negative enn yngre. Det er så mye som har endret seg siden Ingrid var 12 og jobbet på parkeringsplassen i Stenersgata. Den tiden vil hun ikke tilbake til.

– I dag har vi som bruker rus rettigheter og kan få hjelp. Den gangen måtte vi gjemme oss fordi om det ikke var forbudt ved lov, så var det vi drev på med ikke ansett som bra. Selv om vi bare var barn. Og det i min levetid.

Dette er sexkjøploven


Spørsmålet om kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling har vært vurdert i flere omganger, men han har ment at straff av prostituerte er inhumant. Samtidig har man ment at det er mange negative sider ved prostitusjon både samfunnsmessig og for den enkelte. I 2008 bestemte Stortinget at kjøp av sex skulle kriminaliseres. Fra og med 1. januar, 2019, ble bestemmelsen som forbyr kjøp av seksuelle tjenester innført i straffeloven.  Det er ikke forbudt å selge sex. Med dette ønsket man samtidig å endre holdninger.
Kilde: Vista Analyse

Denne saken ble skrevet for Erlik Oslo i 2019 og ble publisert i oktoberutgaven.


[1] Finstad, L., Fougner L., Holter VL. (1982) Prostitusjon i Oslo. Oslo: Pax.

[2] Finstad, L., Fougner L., Holter VL. (1981) Oslo-prosjektet. Erfaringer fra to års forsøksvirksomhet blant barne- og ungdomsprostituerte i Oslo 1979-81. Oslo: Barnevernskontoret

[3] Whitbeck, LB, Chen X, Hoyt DR, Tyler KA, Johnson KD (2004), Mental disorder, subsistence strategies, and victimization among gay, lesbian, and bisexual homeless and runaway adolescents. USA/Storbritannia: The Journal of sex research

[4] Wikipedia. Prostitution in Germany. Hentet 19. august, 2019

[5] Rasmussen, I., Strøm, S., Sverdrup, S. Hansen, VW. (2014) Evaluering av forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester. Oslo: Vista Analyse


Da heroinet kom til Oslo

Faksimile fra Aftenposten innsikt, mai, 2019

(Aftenposten innsikt) Det første heroinet kom til Norge på syttitallet, da ble det solgt på Egertorget. Det har finansiert kriger og har vært en mare både for dem som skyter det og for samfunnet rundt.

Det begynte i Slottsparken. Det var hippietid. 1975.

– Jeg var 12 år og stor jente. Hadde begynt å reise til byen. Det var spennende. Venninnene mine var et par år eldre enn meg. Vi gikk barbente i lange kjoler og røykte hasj i Slottsparken. Det var en herlig tid, forteller Ingrid.

Ingrid er et vandrende oppslagsverk i Oslos gatehistorie. Slottsparken var et sted som var åpent for søkende og for dem på flukt. Det var stedet for dem som ønsket seg til hippienes San Francisco. Her ble det omsatt cannabis. Forfatter Eivind Reinertsen skriver i boken Reise uten ankomst: undergrunns-kulturen og vår tid fra 1976: «Mange har begynt å innse en del av manglene ved materialistiske konkurransesamfunnet, og for de fleste «annerledes-følende» er det ikke lenger nødvendig å reise til Oslo eller til Kontinentet for å finne «noen å snakke med».

Rusdistrikter. De som brukte rusmidler i Oslo på syttitallet, delte inn byen i rusmiddeldistrikter. I Universitetsparken ble det brukt amfetamin og LSD. På Egertorget, der hvor det fasjonable varehuset Eger i dag, ligger ble det på 1970-tallet omsatt morfin.

– Jeg møtte en gutt der som jeg likte. Han ga meg morfin. Med morfin følte jeg meg helt rolig.

Ingrids første morfin kom i såkalte pakbiter.

– Det var morfinsulfattabletter[1] og er rent morfin. Pakbitene koker du opp og skyter intravenøst. Vi kjøpte esker med sprøyter på apoteket.

Det finnes mange forklaringer på hvor pakbitene kom fra. Noen trodde det ble produsert av apotekenes laboratorium og at det skulle sendes til Bangladesh som medisinsk nødhjelp.
Men av boken Heroin: Narkotika i Norge[2] kommer det fram pakbitene ble smuglet inn av «pakistanske fremmedarbeidere». Derav navnet. Et avisoppslag fra denne tiden viser at pakbitene ble distribuert av pakistanske statsborgere med arbeids- og oppholdstillatelse i Danmark og deretter transport til Norge. Tablettene var ofte illegalt framstilt.  Det var også andre opiumsprodukter på gata på den tiden. – Vi brukte også noe som heter opiumstinktur[3]. Det er tjukk masse som skal inn i årene.  Det kunne vi kjøpe på apoteket hvis du kom over en lege som selv var morfinist. De kunne skrive ut resepter når de var i godt humør og ikke gjøre det når de var i dårlig humør. Miljøet kjente til hvem man kunne gå til.

Utdrag fra sak i Aftenposten innsikt, mai, 2019. Dette er første artikkel av to. Den neste vil bli publisert høsten 2019 i et annet magasin. Les hele saken her: aftenposteninnsikt.no/viten/da-heroinet-kom-til-norge


[1] Pakbiter (pakistaner-biter) en spesiell form for morfin som dukket opp i 1976. Det var tabletter som besto av rent morfinsulfat. De var populære på det illegale markedet i et par år, men forsvant fra det norske markedet. De var cirka 4 mm og bar preg av å være illegalt framstilt. Borgen, P.O. & Høgset, A. (1989) Høyesterettsavgjørelser i narkotikasaker 1967-1988. Oslo: TANO

[2] Kristensen, R & Steenland, H.F. (1977) Heroin: narkotika i Norge. S 34. Oslo: Cappelen

[3] Opium løst i alkohol. Kalles også laudanum. Har vært i bruk for behandling av smerter, diare og nervøsitet siden 1600-tallet. Engelbrecht, N. Laudanum. Hentet den 26. juli, 2017 fra http://denstoredanske.dk/Krop,_psyke_og_sundhed/Sundhedsvidenskab/Droger/laudanum