Karbonalsynden

Av: INGA RAGNHILD HOLST | Foto: FRAN FERNÁNDEZ

Jeg satte tenna i den vidunderlige focacciaen. Den var sprø på utsiden, myk og hvit på innsiden. Små salte korn løste seg opp på tungen, før rosmarinen slapp ut sine himmelske solmettede smaksstoffer. Brødet var så oljestenket at jeg ble fettete på fingrene. «Nå er jeg gæern», tenkte jeg. «Skikkelig rocka.»

Da jeg vokste opp var man rocka hvis man var svartkledd, gikk på elleville nachspiel med punkband, hadde åtte elskere og røyket ting som var sterkere en tobakk. I dag er man crazy hvis man spiser hvitt brød til lunsj. Mat har blitt The Big Issue, uansett hvor du er i verden. Maten er en sosial markør som forteller verden i detalj hvem du er. Spiser du karbohydrater er det ikke bare er du som er uutdannet, men sannsynligvis er foreldrene dine det også. Har du lubne armer, har du ikke kontroll, noe du nok heller ikke behøver fordi du umulig kan besitte en bra stilling i arbeidslivet. Tidligere var undervekt et av verdens store utfordringer. Folk sultet i hjel. Men i dag er det motsatt, det er flere i verden som er overvektige enn undervektige. Og det er altså igjen de fattigste i verden som er mest utsatt.

Karbohydrater er billigere enn magre proteiner. Dermed blir de fattige – nå med underhudsfett – en stor byrde på verdens helsebudsjett. Det er kostbart å kurere diabetes, hjerte- og karsykdom og kreftformene som følger med fedmen. Men de som spiser karbohydrater og mettet fett er ikke bare en fare for seg selv, men deres vaner er en av årsakene til at klimaet endrer seg.  Det er de tjukke som spiser energikrevende mat som transporteres over lange avstander.  Bøndene må produsere ekstra mat og kjøre mye traktor for å mette storspiserne. Og hva skjer når når kineserne nå er på vei ut av fattigdommen og tar igjen for det tapte med å velge seg kjøttstykkene med mest fettmarmorering?

På toppen av de fysiske og metrologiske problemene maten medfører, kommer altså de mentale sykdommene. Anoreksi er den psykiske sykdom som krever flest kvinneliv. Og så er det hun som spiser for å dempe følelsene og blir tykk. Og så fordømt. Og som så spiser enda mere.

En sosiolog sa nylig til meg at vi har et religiøst forhold til mat og kropp. Den ene dagen fråtser vi i importerte spekevarer og baroloer (i flertall). Deretter går vi askese. Det vil si deffer. Vi sykler så hardt at det kjennes som om hjertene våre sprenges i stykker på vei opp til Skramstadsætra. Eller var det Via Dolorosa? Og vi nekter oss de deilige smaksrike karbohydratene som gir så mye hverdagslykke. Å spise focaccia er blitt en kardinalsynd.

Da jeg svelget den siste brødbiten, tenkte jeg: Hvordan kan noe så enkelt som å putte i brød i munnen – og nyte – være så komplisert? Men én ting har heldigvis blitt lettere. Det verste som kan skje ungdommen er ikke at de løper avgårde med en rockestjerne, men at de spiser focaccia.

Les mer om mat på Spicymedia.no »»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *