De som traff meg i hjertet

AV INGA RAGNHILD HOLST | FOTO: ADRIANA LOPEZ SANFELIU, FRAN FERNÁNDEZ, CARLOS VILLALON, JOTA PALACIOS, MIGUEL ALONSO, CHRISTINA LOMBARDI, NICOLA FRIOLI, JIM STEPHENS OG JANNE MØLLER

 

Presidenter. Forfattere. Folk som er fine på det. Mennesker som har mistet noe. Et barn. Eller som har viktige saker på hjertet. Som brenner. Aktører med en agenda. En plan som ikke tåler dagens lys. Og alle dem som deler. Dette innlegget handler om dem som har gitt meg den beste jobben i verden.

 

 

 pfs02

– Kom, sa resepsjonisten på sykehuset i Guantánamo by sommeren 2006.

– Jeg skal vise deg helsestellet som vår president snakker så varmt om.

Vi lot som om vi skulle besøke en kusine av henne som var innlagt med et brudd. Kritiserer du regimet risikerer du store juridiske problemer. Inne på det mørklagte sykehuset, så jeg at det berømte cubanske helsestellet ikke var slik Castro hadde beskrevet det. Her manglet det strøm, lyspærer, vann og såpe. Selv smertestillende tabletter manglet. Det til tross for at Cuba har handlet med cirka 50 land under systemet som Castro kaller embargo (Kilde: trade.ec.europa.eu). Men er du utlending eller har penger, kan du så klart få den behandlingen Castroene snakker om på det flotte turistsykehuset i Havanna. Artikkelen stod på trykk i Ny tid høsten 2006.

Faksimile fra VG Helg 23. januar, 2010. Foto: Carlos Villalon

Faksimile fra VG Helg 23. januar, 2010. Foto: Carlos Villalon

– De landene som kjøper vårt kokain har et ansvar for den konflikten som følger handelen, sa den daværende colombianske ambassadøren i Oslo til meg i 2005.

Det var en ny og spennende inngang til en langdryg konflikt. Jeg bestilte billett og dro til Nariño, sør i Colombia, som var sterkt preget av konflikten, for å se om det som ambassadøren stemte. Folk som satt i flyktningmottak bekreftet deler av ambassadørens historie. National Geographic-fotograf Carlos Villalon tok bildene.

Faksimile fra KK, 25-2008. Foto: Jota Palacios.

Faksimile fra KK, 25-2008. Foto: Jota Palacios.

I Bogotá traff jeg Gehovanny. Hun hadde en tre dager gammel pike på armen. Babyen var for tidlig født. Men de to var lysvåkne. Gehovanny hadde vært soldat i Farc-geriljaen fra hun var tidlig i tenårene. Som så mange unge rømte hun da fra fattigdom til en gruppe som lovet henne mat og utdannelse. Men da vennene hennes døde i stadige hissigere kamper, bestemte hun seg en dag for å løpe. Hun fikk ny identitet gjennom landets demobiliseringsprogram. Jeg hadde kontakt med henne i flere år, helt til hun forsvant uten å etterlate så mange spor. Jeg lurer ofte på hvor hun er.

Flere saker publisert i KK»»

Faksimile fra KK, 25-2008. Foto: Jota Palacios.

Faksimile fra KK, 25-2008. Foto: Christian Lombardi

– Det er ikke vi bolivianere som skal slutte å produsere kokablader. Det er dere som må slutte å bruke kokain, sa president Evo Morales.

Jeg hadde reist til Bolivia uten å ha fått til noen avtale med Evo Morales. Men da jeg først kom, ringte de fra presidentpalasset.

  Presidenten vil vise deg landet, sa sekretæren. -Møt opp på flyplassen i El Alto i morgen klokken åtte.

Flyet tok av fra verdens høyest beliggende flyplass, hele 4 000 meter over havet lå den vesle militærflyplassen med oppvaskkum på gårdsplassen. Da vi landet i Argentina, trodde mottakelseskomiteen at jeg var hans nye venninne eller en annen øvrighetsperson, så de stilte seg opp og fotograferte meg. Det var litt flaut for alle da de oppdaget at jeg bare var en frilansjournalist. Men jeg fikk drikke kaffe og spise lunsj med Morales, før jeg fikk komme på offisiell visitt i presidentpalasset. Gjett om dette var morsomme dager.

Faksimile fra Dagbladet Magasinet 13. november, 2010. Foto: Nicola Frioli.

Faksimile fra Dagbladet Magasinet 13. november, 2010. Foto: Nicola Frioli.

Fra Bolivia og Colombia transporteres ferdigprodusert kokain via Mexico og inn til USA. I Mexico slåss kartellene om denne verdifulle etappen. Samtidig slites Mexico, slik jeg ser det, med straffefrihet og fravær av en stat. Folk kidnappes, mange av dem kommer aldri tilbake slik som Ramona Natividads barnebarn Joshua. Hun snakker med meg flere år etter at han forsvant i håp om at historien skal nå ut til flest mulig. For kanskje har noen sett Joshua?

Se flere saker publisert i Dagbladet Magasinet»»

Faksimile fra Dagsavisen 28. januar, 2012. Foto: Jim Stephens

Faksimile fra Dagsavisen 28. januar, 2012. Foto: Jim Stephens

Det er såvisst politisk vanstyre og fattigdom mange steder på det amerikanske kontinentet. Men det er mer moro og livsglede enn elendighet. I Port of Spain møtte jeg folk – rumpe mot rumpe – i uken før den katolske fasten. Det var karneval og karnevalskomiteen ga meg en bikini og en fjærkrone, og sendte meg rett ut i paraden. Jeg danset faktisk på scenen på riksdekkende direktesendt tv.

 

Se flere saker publisert i Dagsavisen»»

Faksimile fra Ávvir 19. mars, 2011

Faksimile fra Ávvir 19. mars, 2011

Det finnes mange mennesker som utretter store ting i Norge også. Tidligere var «same» et skjellsord. Men Mari Boine, rettet på det. Jeg opplever Mari Boine som en verdenskvinne, i en bitteliten kropp, som plukker med seg det hun synes er mest interessant fra steder hun har vært. Dette portrettet er oversatt og utgitt både på svensk og samisk.

Se flere saker publisert i Ávvir»»

Faksimile fra VG 19. oktober, 2008. Foto: Fran Fernández.

Faksimile fra VG 19. oktober, 2008. Foto: Fran Fernández.

– Oksen er en venn som hjelper meg til triumf, sa tyrefekter Domingo López Chavez.
Jeg fikk komme hjem til gården hans utenfor Salamanca hvor avlet opp okser til arenaen og bli med på besøkt til kolleger og naboer. Jeg fikk også følge ham på trening, mens han kledde på seg sin lysdrakt og ba til Gud før han gikk ut i arenaen.

Faksimile fra VG 30. januar, 2011. Foto: Janne Møller.

Faksimile fra VG 30. januar, 2011. Foto: Janne Møller.

Felix trenger litt ekstra tid for å lære seg de ferdighetene han trenger i hverdagen. Moren hans Anette Gleichmann skjønte fort at det lå mange muligheter i iPad-teknologien. Hun satte en programmerer på saken og han utviklet et program som hjelper Felix med for eksempel å telle.

Faksimile fra VG 30. desember, 2011. Foto: Fran Fernández.

Faksimile fra VG 30. desember, 2011. Foto: Fran Fernández.

– Lykke er å gjøre en god handel, sier syersken på markedet i Nyaung Oo i Burma.
Lykke er viktig for folk i Burma og det finnes tusen måter å få det på, blant annet gjennom å gjøre en god handel. Jeg tror det å reise å se hvordan folk faktisk har det, gir lykke.

pfs12

I løpet av den tiden jeg bodde i Barcelona, ble gatene fylt opp av prostituerte fra Nigeria. Det ble hvisket om at det ble utført religiøse ritualer som skremte jentene og at de måtte jobbe ned mange hundre tusen kroner i gjeld. Jeg forsøkte å få kontakt med dem, men ingen ville snakke med meg med mindre de fikk penger. Etter flere dager i smugene i Raval, ga jeg opp og bestemte meg for å dele ut lapper med telefonnummeret mitt på til jentene. Etter noen dager ringte Gloria.

– Tenk at det finnes slavehandel i Europa, fortalte hun på sitt utmerkede engelsk som hun gjerne blandet med et korrekt spansk.

Hun fortalte at mange at menneskehandlere transporterte jentene, ofte til fots, fra Nigeria til Spania. Glorias reise kostet 45 000 euro. Spania jobbet da med ulike å utarbeide ulike tiltak for å få slutt på det enorme omfanget av prostitusjon. I dag er sexkjøp forbudt. Dermed plasserer de ansvaret der det hører hjemme, hos kundene som skaper marked for slavehandel. Jeg vet ikke om Gloria fikk åpnet butikken hun ønsket seg. Men jeg fikk inntrykk av at hun var ressurssterk.

Faksimile fra VG 2. mai, 2010. Foto: Fran Fernández

Faksimile fra VG 2. mai, 2010. Foto: Fran Fernández

 

Lazhar Hadj Hassen fra Djerba i Tunisia byr på et assortert utvalg småretter, meze. Meze er araberverdenens svar på spanske tapas og italienernes antipasto, et fyrverkeri av småretter som serveres innledningsvis i måltidene. Gjestfrie arabere ser ut til aldri å få stappet nok mat i gjestene sine.

– Det er en måte å vise gjestene at vi er glade for å se dem. Det er bare slik vi er, sier Lazhar Hadj Hassen

Maten forteller om historien, geografien og menneskene på et sted. Det er fint å samles rundt bordet for å snakke og nyte. Det er alltid en spesiell og god opplevelse å få jobbe tett på de som lager maten. Like etter at vi var der, startet det arabiske opprøret. 

Les flere saker publisert i VG»»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *