Kokastrofen

Kokastrofen Bolivia Dagbladet Magasinet.

Kokahandler på markedet i La Paz, Bolivia. Faksimile fra Dagbladet Magasinet. Foto: Christian Lombardi

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: CHRISTIAN LOMBARDI 

(DAGBLADET MAGASINET) Bolivia nekter å fjerne kokaplantene sine. USA og Europa får selv løse narkotikaproblemene sine, mener legaliseringsklare latinamerikanske politikere.

 

– Jeg har levd av kokaplantene siden jeg var guagua (liten jente), sier en trinn kvinne i en av kokabuskradene i høyden over landsbyen San Jacinto i de smellgrønne dalførene i Yungas, Bolivia.

Hun napper lett, lett av bladene, som i form minner om tyttebærblader, på kokabuskene. Toppskuddene får stå, for disse får buskene til å strekke seg.

– Min mamma lærte meg å ta vare på planten. Hun sa: «Denne planten er vårt vann, vårt korn, vårt kjøtt, jente! Hva skal vi gjøre uten den?»

I løpet av en snau time har hun ryddet bladene av en hel rad. Sekkene til plukkerne er fulle av grønne blader skal kjøres inn til Via Fatima-markedet i La Paz og tygges eller bli til te som er godt for både magen og for hodepinen man ofte får oppe i fjellene i Bolivia.

Les flere saker publisert i Dagbladet Magasinet her »»

Koka blir til snø

I Europa og USA er det ingen som bryr som indianernes kjøtt og brød. Inne i de dype skogene i Bolivia, Colombia og Peru, mister bladene sin uskyld og blir foredlet til kokain.

Både FNs avdeling for narkotikamisbruk og kriminalitet (UNODC) og Det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk (EONN), mener at kokainforbruket er økende. Fem av 10 000 kokainbrukere vil dø som følge av bruken, anslås det. Med sniffingen følger helseplager og psykiske forstyrrelser.

Kriminaliteten som følger salget av dette produktet er verdt 320 milliarder dollar (UNODC), det vil si at narkotikatrafikken er mer lønnsom enn verdens våpen-, diamant- og menneskehandel til sammen.

Men det tenker ikke quechuakvinnene på der de legger blad etter blad innenfor kinnet slik at det ser ut som de har fått en skikkelig tannbyll. Men det burde de, for USA – og flere med dem – vil utrydde planten deres. Totalt.

USA er nemlig verdens største kokainimportør og 88 prosent av alt kokain som produseres går nettopp opp nesene til gringoene. Av undersøkelsen National Survey on Drug Use and Health, 2006, fremgår det at utrolige 35,3 millioner US-amerikanere vil ha prøvd kokain minst en gang i livet.

Derfor har de finansiert programmer hvis mål er kokautrydning i de kokainproduserende landene, Colombia, Peru og Bolivia, som produserte henholdsvis 640, 270 og 98 tonn kokain i 2004 (Kilde:UNODC).


Narkotikabekjempelsens bivirkninger

Bolivia har under disse USA-finansierte programmene hugget plantene ned med machete. I perioden 1990 og frem til 2005 har kokaåkrene blitt redusert fra cirka 50 000 til 25 000 hektar. Der hvor det er funnet kokainfabrikker har disse blitt tent på og kokainet har gått opp i en røyksky.

I Colombia har USA gjennom programmet Plan Colombia, som ble iverksatt i 2001, sprøytet kokaåkrene med plantedrepere. I perioden 2001-2005 ble kokaåkrene redusert fra 169 800 til 105 400 hektar, oppgir The International Office of National Drug Control Policy. Men plantedrepingen var ikke helt vellykket, fordi det i etterkant ble funnet nye åkrer.

Med kokabuskene forsvinner også andre planter og mange mennesker har rapportert at de har blitt syke som følge sprøytingen. Venstresiden i Colombia – og i Europa – mener at sprøytingen egentlig er en måte å få tilgang til de colombianske skogene som kan ligge over store ukjente oljefelt. Flere utenlandske oljeselskaper er allerede representert i disse områdene.

USA har brukt anslagsvis en milliard dollar per år på narkotikabekjempelse på å få bøndene over fra koka til yuca. Innsatsen har blitt supplert med tiltak som tollfritak på latinamerikanske eksportprodukter.

Las Yungas. Evo Morales. Kokain. Dagbladet Magasinet.

Mye av kokainet som snortes i USA og Europa har sitt opphav i Yungas, Bolivia. Faksimile fra Dagbladet Magasinet. Foto: Christian Lombardi

– Rydd opp i deres egne narkotikaproblemer

Nå regjerer kokabonde Evo Morales (49) regjeringspalasset i La Paz og han vil ikke komme USA i møte. Dagbladet Magasinet får flere møter med presidenten.

– Det er ikke tradisjon for å bruke kokain i Andes-regionen, sier Evo Morales til Dagbladet Magasinet. – I Andes har vi derimot en tradisjon for å dyrke kokaplanten som er en nytteplante av stor verdi for menneskeheten.

Morales stiller til intervju i stripete jakke som er spesiallaget til ham og hans embete. Jakkens mønster og farger er hentet fra aymaraenes folkedrakter og ble av det prestisjefylte latinamerikanske reportasjemagasinet Gatopardo omtalt som Evo fashion. Morales er den første indianer som har fått presidentembetet, det til tross for at kun åtte prosent av befolkningen er kategorisert som hvite; de øvrige er aymara-, quechua-, og guarani-folk eller mestiser. Det ble en voldsom protestbølge i Bolivias rikeste regioner da han nylig ville endre landets konstitusjon, men mange bønder gir uttrykk for å være glade for at de endelig er representert i presidentpalasset. Og han fikk da også 80 prosent av stemmene ved valget i 2005.

Morales forklarer videre:

– Kokablader er ikke kokain, like lite som kokabladprodusenten er narkotikatrafikant. Heller ikke er kokabladkonsumenten narkotikaavhengig.

Morales har i hele sin politiske karriere kjempet for retten til å dyrke koka. Han mener at konsumentlandene for kokain bør fjerne de kjemiske produktene som bruke til å produsere kokain.

– I Bolivia produserer vi ikke svovelsyre som brukes til å videreforedle kokabladene til kokain. Hvorfor lar dere ikke være å produsere disse kjemikaliene i stedet for å pålegge oss å ødelegge en plante som har vært brukt i årtusener? spør Morales.

I San Jacintos koka-åkere er de hjertens enige i Morales’ kokapolitikk – og det til tross for at de klager over at han aldri har besøkt akkurat dem:

– Hvis noen tar fra oss planten så drar vi straks og protesterer, sier kokaplukkerne i Las Yungas. – Det har vi gjort før og vi gjør det igjen. Det vil de merke.

Det er disse bøndene som har støttet Evo, som har fortalt at han som liten chango (gutt) spiste appelsinskall for å døyve sulten. Mange ganger har de alle, Evo inkludert, marsjert inn på plazaene foran regjerings- og kongressbygget for å demonstrere for retten til å dyrke hva de vil på det de har av jord.

USAs krig mot narkotika

Da Evo Morales ble valgt til president i 2005 ble Bolivias såkalte coca cero-politikk erstattet med coca sí, cocaina no; ja til koka, nei til kokain. Det vil si at bøndene fortsatt får dyrke koka, og at butikkene får selge det – i små mengder. Et visst forbruk har alltid vært tillatt i Bolivia.

I tråd med Morales’ politikk det blitt også blitt dyrket mer koka: UNODC registrerer en vekst på hele 2000 hektar siden Morales kom til makta og frem til utgangen av 2006. Det er ikke USA begeistret for og det er muligheter for at pengeforsendelsene stopper. Hva skjer hvis USA stopper overføringene via utrydningsprogrammene?

– Det er snakk om lite penger, sier Morales. – Vi forsøker som et mottiltak å få våre bønder over i annen produksjon og håper dette kan gi resultater, sier Morales.

Advokaten og forfatteren Eusebio Gironda stiller seg, som så mange andre i denne regionen, kritisk til USAs politikk. Gjentatte ganger har han stått frem og hevdet at bøndene som har måttet gi opp kokaåkrene under USA, aldri har fått penger. Støtten har forsvunnet i administrasjon, hevder han.

Kokamarkedet i La Paz

På Via Fatima-markedet i La Paz, Bolivia, svinges de store de sekkene med tørkede kokablader fra lasteplan til skuldre. Det veies, måles og sorteres. Sedlene går fra en solsvidd hånd til den neste. Til dette høyst legale markedet kommer kokabøndene fra Yungas for å selge sesongens avling til de sertifiserte forretningene.

Dagens bolivianske politikk går ut på å begrense kokainproduksjonen gjennom å gi den enkelte bonde adgang til å dyrke koka på inntil 40 kvadratmeter jord, til sammen er det satt av 12 000 hektar til legal kokadyrking. Hver forretning får fem kilo per uke til salg.

Mange tar likevel sjansen på å dyrke mer enn hva de har lov til: Sosialdepartementet viser at det hele tiden blir funnet kokainlaboratorier og ulovlige åkere.

Antonio Blanco og hans bror Hugo fra Yungas har tillatelse til å produsere og selge koka. De sorterer kokablader. De store bladene skal skilles fra de små.

– Noen liker å tygge små blader, mens andre foretrekker dem større, sier Antonio og rister kokabladene gjennom et nett.

Antonio Blanco er ikke glad for verken rasjonalisering eller utrydningspolitikk:

– Null koka betyr null folk i Yungas, hvor jeg kommer fra. Det betyr også null kokain for dere gringos, sier han og ler så gullrekka blinker i skinnet fra lyspæra i taket på Via Fatima. – Det dere ikke skjønner er at vi lever av dette. Vi er rammet av tørke som følge av klimaendringene, det gjør det vanskeligere å dyrke frukt og kaffe, vi har heller ikke noe marked for disse varene. Det er klart at vi da dyrker koka. Men det vi dyrker går til det legale markedet, ikke til narkotikaprodusentene.

Bolivias produksjon av soltørket koka er verdt utrolige 180 millioner dollar og utgjør dermed 2,1 prosent av bruttonasjonalproduktet og 12 prosent av verdien av landets jordbruksproduksjon.

Eksportprisen på colombiansk kokain var ifølge UNODC på 1 860 dollar per kilo. Med en produksjon på 640 tonn, blir inntektene fra denne delen av landets jordbruksprodukter enorm: i overkant av 1,1 milliard dollar. Ifølge Encyclopædia Britannica eksporterte Colombia varer – olje, kull, kjemikalier, kaffe og tekstiler – for 21,1 milliarder dollar.

Det er klart kokaen er et viktig jordbruksprodukt i Andes-regionen.

Narkokrati

Kokainkonsumet tok av på 1980-tallet. Og produksjonen likeså. Forskerne har flere forklaringer på hvorfor kokain ble så vanvittig populært: den ene forklaringen er at det var gode økonomiske tider og at de såkalte jappene jobbet mye og hang ute på byen, den andre forklaringen er simpelthen at enhver tidsepoke har sitt motedop. Myndighetene i
USA og Europa registrerte en økning i kokainbeslag og i antallet mennesker som søkte behandling for kokainavhengighet på denne tia.

Og kokabøndene fikk mye å gjøre:

– Jeg er fra Cochabamba, rett ved Chapare, distriktet som dyrker kokaen som
går til narkotikaindustrien, sier Hilder Sejas, pressetalsmann for sosialdepartementet (med ansvar for landets narkotikapolitikk) i Bolivia. – Da jeg var liten reiste vi ofte til Chapare for å nyte den vakre naturen i området. Så reiste jeg for å studere og da jeg kom tilbake på 1980-tallet var Chapare fullstendig forvandlet. Fra å være et paradis, var det nå svære jeeper på veiene, fly og helikoptre i luften og markeder hvor det ble solgt kokain. Det var helt utrolig.

Bolivia har forsynt verden med sølv og tinn, men da tinnmarkedene kollapset på 1980-tallet emigrerte gruvearbeiderne til Chapare og dyrket koka i stedet:

– Det er klart at for en fattig person uten mange muligheter for å brødfø seg selv, så er det lett å begynne med å forsyne narkotikahandlerne med kokablader, særlig når de betaler med biler eller andre goder man aldri før har hatt, sier Sejas.

Kokainindustrien ga Bolivia viktige valutainntekter som aldri figurerte på noen statistikker.

I Colombia har narkotikahandlere som Pablo Escobar (1949-1993, 1980-tallets største narkotikahandler og kongresspolitiker) og Juan Carlos Ramírez Abadía, alias Chupeta, som nylig ble fengslet, tjent så mye penger at de har fått innflytelse på både politikk- og samfunnsliv. Escobar sørget for å bli valgt inn i kongressen i 1983 og ville med denne posisjonen påvirke lovgivningen hva utlevering av narkotikahandlere til USA angår.

Chupeta er en av de største nålevende narkotikatrafikantene med en formue på 80 millioner dollar. Da laptopen hans ble konfiskert fant man i regnskapene hans egne poster som bestikkelser og julegaver til dommere, politikere og journalister. Utgifter til leiemordere, våpen og til transport av narkotikaen ved hjelp av u-båt var også nøye ført inn i excelarkene.

President Álvaro Uribe fra Medellín har kommet USA i møte når de har villet få adgang til de uendelige grønne skogene i Colombia. Da de store kokainkartellene vokste seg store på 1980-tallet var han var borgermester i en kokainhovedstaden Medellín. Han beskyldes av ulike aktører i narkotikabransjen, blant annet av Pablo Escobars elskerinne, Virginia Vallejo, for å ha kontakter innad i kartellene som ikke er en president verdig.

Denne magiskrealistiske statsordningen, med tette bånd mellom kriminelle operatører og politikere, har fått betegnelsen narkokrati.

Les mer om Bolivia her »»

 

Blendahvite dollar

Også i Colombia er man bevisst på at ansvaret for problemene som følger narkotikakonsumet må fordeles mellom produsent- og konsumentlandene:

– Mye av pengene som tjenes via narkotikatrafikk hvitevaskes i firmaer og banker både i konsument- og produsentlandene. Derfor har begge parter et ansvar, sier utenriksminister i Colombia, Fernando Araújo på sitt kontor i det sentrale Bogotá.

Araújo ble kidnappet av Farc-geriljaen i 2000 og ble holdt fanget i seks år. Farc finansierer virksomheten gjennom narkotikatrafikk, selv om de bedyrer at de bare krever skatt av narkotikahandlerne.

Et sted mellom 800 – 2000 milliarder dollar hvert år blir hvitevasket. I en artikkel utgitt av instituttet for juridisk forskning ved Universidad Nacional Autónoma de México anslås det at 20 prosent av inntektene fra narkotikatrafikk i Bolivia blir hvitevasket der, mens de øvrige 80 prosent blir vasket i Brasil, Paraguay, Panama, USA og Europa. 70 prosent av de colombianske kokainpengene blir gjort rene i USA, Karibia, Sentral-Amerika og Vest-Europa.

De skitne pengene blir forvasket ved at de settes inn på kontoene til flere legale firmaer, gjerne i flere land og i flere valutaer – slik at det skal bli vanskelig å følge transaksjonene. Underveis tas pengene ut for å kjøpe for eksempel båter, biler, fly og hus og som videreselges med gevinst. Eller man investerer i aksjer, kunst eller andre forretninger. Videre lages det fiktive fakturaer og lånedokumenter som går tilbake til personene som gjerne ville ha rene og pene penger.

– Et eksempel fra 90-tallet er narkotikahandlerne som puttet pengene inn i et transportselskap – som de også brukte til å transportere narkotika. Selskapet fikk et svært godt renommé, sier Per Ole Johansen, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

Colombia har samarbeidet med organisasjoner og andre land for å få bukt med problemene, men ingen av partene har lyktes helt og fullt, sier Fernando Araújo.

Verken Bolivia eller USA er gode på finansiell transparens. Tranparency International mener Bolivia ett av verdens mest korrupte land. Men nå jobbes det med en lov som skal knuse bankenes muligheter til å holde formuer og mistenkelige transaksjoner hemmelige.

– Men loven har ikke gått gjennom hos senatorene, sier sosialminister i Bolivia, Felipe Cáceres til Dagbladet Magasinet. – I Bolivia har senatorene både nærings- og eiendomsinteresser som gjør at de ikke vil vedta denne loven.

– USA har slitt med at deres banker har blitt brukt til å hvitevaske av penger, sier Per Ole Johansen.

– Men var det ikke etterspørsel etter narkotika, ville heller ikke tilbudet – og kriminaliteten som følger trafikken – eksistert. Derfor må konsumentlandene redusere etterspørselen, sier utenriksministeren i Colombia.

Legalisering av narkotika?

Kokabonde og borgermester i Villa Tunari i Chapare, Felipe Cáceres ble hentet inn til Evo Morales’ sosialistregjering. Der har han ansvar for både kokadyrkerne og gjennomføringen av utrydningsprogrammene. Hjemme i Chapare har han fortsatt sin cato (40 kvadratmeter kokaåker). Hans mener at legalisering av narkotika kan være en løsning:

– Legalisering vil knuse monopolene og få prisene til å gå ned, og dermed vil man redusere kriminaliteten som følger narkotikahandelen, sier Felipe Cáceres i skinnstolen på departementskontoret i La Paz. – Men det er ennå et stykke igjen før Bolivia kan begi seg inn på den veien.

I Norge ser man ikke legalisering som en mulighet:

– Ingen land vil føre en legaliseringspolitikk, men det finnes flere ulike modeller i forhold til å kriminalisere bruken av narkotika, sier Ragnar Hauge ved Statens institutt for rusmiddelforskning til Dagbladet Magasinet.

Fra kokain til kakao

I Colombia gjør de som i Bolivia: de vil få bøndene over til å dyrke legale produkter. Men det må lønne seg å dyrke legale produkter som kakao:

– I Tomaco i Nariño-provinsen fikk bøndene skarve 40 000 pesos (108 kroner) for en sekk à 12 kilo kokablader av narkotikahandlerne. Dermed har hæren gått sammen med landbruksdepartementet og det private næringslivet for å hjelpe bøndene med å dyrke andre produkter. En stor sjokoladeprodusent som måtte importere kakaobønner, inngikk så en avtale med bøndene som gjorde at de tjente mer på kakaobønner enn på koka. Vi har gående flere slike programmer rundt om i landet, sier Andrés Vásquez, kaptein i Armada Nacional i
Colombia til Dagbladet Magasinet.

Pachamamas plante

Men mens politikerne fordeler skyld over landegrensene går bolivianerne med en bul på kinnet:

– Kokaen er som vinen for franskmennene, sier sosialdepartementets pressetalsmann, Hilder Sejas og byr på små grønne soltørkede blad fra Yungas.

– Men før du putter dem i munnen må vi fortelle Pachamama (Andes-urfolkets gudinne) at du tar koka fordi det vil gjøre deg godt.

Sejas resiterer en liten bønn og så legges bladene inn under kinnet. De smaker som grønn te. Vi fortsetter praten slik kutymen krever og legger inn flere blader nå og da, mens vi sludrer og drikker trimate (te på koka, kamille og anis). Bladene mykes opp av spyttet og sevjen svelges. Det prikker i huden etter hvert som timene går, men kokabladene gir ingen effekter utover dette. Eller kanskje det blir mer driv i reportasjearbeidet?

– Når klokken begynner å bli åtte og ni på kvelden og du skal ta drosje, vil du se at mange av drosjesjåførene har en kul på kinnet, sier Sejas. – Slik holder de seg våkne natten gjennom.

I Oslo, Barcelona og New York, derimot, går det foredlete kokabladet opp nesen på dem som har penger nok. Der er det ingen som har hørt om Pachamama.

Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet Magasinet 7. juni, 2008. Den franske fotografen Christian Lombardi er bosattt i La Paz og jobber for en rekke store aviser, blant annet El Mundo, Le Figaro, GEO og Gatopardo. Les flere saker publisert i Dagbladet Magasinet her »»

Last ned artikkelen her:

Download pdf


Del saken ...Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on PinterestShare on Tumblr

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *