Å leve videre i andre

AV INGA RAGNHILD HOLST | Foto: JEANETTE BÆKKEVOLD

(TARA) Hanne Henriksens far fikk en av hennes nyrer. Kan du gi fra deg et organ?

 

– Hanne er en pappapie,  sier Per-Ulrik Larssen (66) til Tara. –Vi er så like. Til og med organene våre matcher, sier han og humrer.

For ti år siden ble Larssen alvorlig syk. Han er ikke typen til å renne ned dørene til fastlegen, men denne gangen føler han at det er nødvendig. En tid etter at de første symptomene meldte seg spytter Larssen rødt i snøen utenfor Bærum sykehus. Legen konstaterer nyrekollaps som følge av Wegeners granulomatose, en sykdom som angriper kroppens små blodårer, spesielt i luftveiene og i nyrene. På sykehuset kommer følgende spørsmål: vet han om noen som kan donere en nyre?

DET ER LENGE SIDEN

Hanne Henriksen fra Asker i Akershus tok et standpunkt til organdonasjon. Donorkortet mitt er nokså slitt, sier hun.

-Mitt valg handler om mitt livssyn. Jeg vil gjerne være til nytte og glede, sier Henriksen til Tara.

Da fars lege ringte for å spørre om hun kunne tenke seg til å være donor var hun ikke i tvil.

-Jeg ønsket å få faren min på bena. Jeg ønsker at foreldrene mine skal ha et godt liv.

Men slett ikke alle får erstattet de livsviktige organene så raskt. I 2009 stod 268 personer på venteliste for å få organ. Den sittende regjering har som mål at det skal være 30 donasjoner per en million innbyggere, mens det i 2008 var 20,8 donasjoner. Det er på topp i Norden, men fortsatt i underkant av Spania som er best i verden i dette arbeidet med 34,2 donasjoner per million innbyggere. Det er flere årsaker til at tilgangen er mindre enn etter etterspørselen:

– Flere får diabetes og nyresvikt. Vi blir også eldre og jo eldre vi blir dess flere sykdommer får vi, sier ledende transplantasjonskoordinator ved Rikshospitalet, Per Arne Bakkan til Tara.

Ressurser og teknologi gjør også at transplantasjon i større grad er ønskelig og mulig. Man kan i dag transplantere hjerte, lunger, nyrer, lever, bukspyttkjertel, hornhinner, hud og blodårer med klaffer.

JOACHIM VAR NESTEN HVIT I HÅRET

Varm om hjertet. På mors bilder smiler han blidt og man kan se at det stemmer: det er noe godt og fint i smilet. Han var tenksom og skoleflink, men det mamma Torill Kolloen Nilsen husker best er omtanken han hadde for de rundt seg.

– Han tok seg av bestefaren sin og de som trengte det på skolen, sier Torill Kolloen Nilsen til Tara.

Rett før han fyller ti år skal han på sitt første skolediskotek. Han gleder seg. Mor kjører og setter han og kameraten av ved veien ned til skolen.

– Se dere for, da, roper mor etter de glade kameratene, før de krysser veien for å gå ned til diskoteket.

I det mor skal kjøre videre, kommer en annen bil i på veien. Det går fryktelig fort. Mor ser Joachim flakse opp i luften. Det blir ikke noe diskotek på bygdas barn denne kvelden. Joachim fraktes til Ullevål sykehus i Oslo. Prognosene er fra første stund dårlige. Svært dårlige. Midt oppe i dette kommer mamma Torill på hva lysluggen hadde sagt en stund før bilulykken. Hun ringer til presten. Presten ringer videre til sykehuset for å formidle Joachims vilje:

Hvis jeg dør vil gi fra meg organene mine, hadde han sagt.

Han hadde sett et program om sykehus og organdonasjon på tv.

– Det var typisk ham å kunne finne på å si noe slikt. Han ønsket å glede andre også dersom livet hans sluknet. Selv hadde jeg aldri tenkt på det og svarte at det ikke var opp til meg å avgjøre det, men at det kom til å bli kona eller barna hans som i fremtiden måtte avgjøre det sier Nilsen

Få dager etter påkjørselen ringer legen på Ullevål sykehus til guttens hjem. Han gråter. Gutten er død av skadene.

– Tre stykker har dratt nytte av Joachims organer, sier Nilsen.

Fjorten år etter at gutten mistet livet i trafikkulykke, snakker Nilsen om han hver eneste dag.

– DET ER STORT AV ET MENNESKE

å tenke på at andre kan dra nytte av organene til et familiemedlem man har mistet, sier Truls Zimmer, informasjonskonsulent i Stiftelsen Organdonasjon til Tara.

Han har selv fått nye lunger som følge av sykdom og er frisk og opplagt. Det er Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av liksom regulerer vår praksis i forhold til organtransplantasjon. Loven er klar på at det er den avdøde som tar stilling til hvorvidt de ønsker å donere sine organer. I praksis er det de pårørende som tar den endelige avgjørelsen.  Flertallet er villige til å donere egne eller avdøde familiemedlemmers organer. Rikshospitalet regner med at kun 25 prosent reserverer seg mot å donere eller motta organer.

-Det finnes mennesker som av politisk og religiøs overbevisning ikke ønsker å gi eller motta organer, sier Zimmer.

De vel 15 000 menneskene som i dag er tilknyttet Jehovas vitner i Norge tar ikke i mot blodoverføringer fordi det angivelig strider mot Guds norm. Imidlertid vil det ikke være problematisk for dem å gi fra seg organer.

– Andre igjen mener den avdøde har lidd nok og ønsker at de får fred, sier Zimmer.

Men Hanne Henriksen og hennes far klarer ikke å se slik på det.

– Hva om det var mine barn som trengte et organ, spør Henriksen seg.

– Å sette fyr på noe andre kan ha bruk for er dumt, sier faren.

Men Per-Ulrik Larssen var skeptisk da spørsmålet kom opp første gang:

– Jeg ville ikke bruke ungene mine som reservedeler, sier han.

– Men jeg vil ha den tilbake senere, du kan si du har den på krita, spøker datteren lunt.

 – DU HAR VUNNET I LOTTO!

Solfrid Charlotte Vale (46) fra Skien skjønner ikke hva legen snakker om. Hun har ikke en gang fylt ut kupong. Derimot har hun vært på utredning for sine sviktende nyrer og dårlige bukspyttkjertel og hun er klarert for å kunne motta organer – når det bare dukker opp noen som matcher henne. Hun har slitt med diabetes fra hun var 12 år gammel og har fått dialysebehandling i flere perioder. Kort tid etterpå legges hun inn på Rikshospitalet hvor hun får friske organer. Selv om den sju timer lange operasjonen er tøff, så er Vale på bena igjen etter kort tid. Hun trenger ikke lenger insulintilførsel. Det er et nytt liv.

– Få dager etter operasjonen tok jeg trikken ned til byen og kjøpte meg en softis. Jeg hadde tenkt så lenge på akkurat den softisen, sier Vale til Tara.

Overlevelsen etter organtransplantasjoner er stor. To tredjedeler av de som får nye organer er tilbake i jobb. Man lever gode liv, selv om det alltid vil være en risiko for at kroppen støter det nye organet fra seg. Samfunnsøkonomisk er det også gunstig. Regjeringen beregnet i 2008 at innsparingen vil kunne være i underkant av 800 000 kroner per år per pasient som får en ny nyre i stedet for å gå i dialyse. 65 prosent av de nyretransplanterte er arbeidsføre. Og for hver enkelt i denne pasientgruppen, betyr friske organer bedre livskvalitet, det er utmattende å gå i dialyse, forteller pasientene.

– HADDE IKKE FAR FÅTT MIN NYRE

hadde prognosene vært dårlige, sier Hanne Henriksen.

Det var Per-Didrik Larssens lege som kontaktet datteren med forespørsel om hun hadde mulighet til å la seg utrede for å kunne gi fra seg en nyre.

– Jeg ventet på den telefonen, sier Hanne Henriksen. – Jeg ble deretter grundig utredet.

Fire måneder senere lar hun seg legge inn på sykehus for å operere ut nyren.

– Det tok fire timer. Etterpå kom faren min inn til meg og sa: «Jeg synes du ser litt slapp ut, jeg, jenta mi». Jeg var uvel i to uker etterpå, men har siden ikke hatt plager som følge av operasjonen.

Det eneste kravet som stilles til nyre- eller leverdonor er at man er frisk. Man kan for eksempel ikke ha kreft eller leve med hiv/aids. En undersøkelse gjennomført av Karolinska Universitetssjukehuset viser at donorer lever lengre enn gjennomsnittet. Det forklares med at de i utgangspunktet er friskere. Per Arne Bakkan ved Rikshospitalet sier at man er sykemeldt i fem til seks uker i etterkant. Stort sett utføres dagens nyreoperasjoner ved hjelp av kikkehullsteknologi. Transplantasjon fra døde mennesker er annerledes:

– Det eneste som skal til er at man er frisk, står opp og forulykkes i bil på vei til jobb, eller bare detter om som følge av hjerneblødning, sier Per Arne Bakkan ved Rikshospitalet.

DEN SOM IKKE VANT I LOTTO

Solfrid Charlotte Vale ble utredet for mulig transplantasjon var unggutten som om døde i bilen på vei til jobb. Organdonor og mottaker skal være ukjente for hverandre (med unntak av for eksempel donasjon fra familie eller nære venner). Men etter et medieoppslag omkring ulykken skjønte Vale hvor nyren og bukspyttkjertelen kom fra. Hun er takknemlig overfor familien som var sjenerøse nok til å tenke utover sin egen sorg.

– Det hadde vært fint om alt var perfekt. Men man kan få sykdommer. Det er viktig at folk tar stilling. Helse er ikke en selvfølge, sier Vale.

Når noen er død og organene er donert, skriver sykehuset brev til donoren og takker på veien at den transplanterte. De fleste donorfamilier kan også få oppfølgingssamtaler og høre hvilke organer som er brukt. Man kan da få informasjon som for eksempel at det er en mann spå 40 år som har fått hjertet.

-Det hender at donorfamilien er opptatt av hvor organene er gått. Og mange transplanterte har lyst til å takke. Men mange velger å ikke vite og det er også en måte å vise respekt for familiene, sier Per Arne Bakkan.

NÅ ER DET OPP TIL MYNDIGHETENE

hvorvidt flere mennesker skal få denne dyrebare behandlingen. Stiftelsen Organdonasjon mener at Spania i så stor grad har lyktes med sitt organdonasjonsarbeid fordi infrastrukturen og koordineringen på de store sykehusene er god:

– De har for eksempel egne donorteam med sykepleier og leger som konsentrerer seg om å holde overblikk over potensielle donorer. I Norge er det for få som jobber med dette alene, sier Truls Zimmer.

Men både regjeringen og Stiftelsen Organdonasjon mener at det først og fremst er viktig at folk forteller sine nærmeste om hva de ønsker skal skje med kroppen når de dør.

–Alle kan kunne komme til å trenge et organ en dag, sier Solfrid Charlotte Vale.

Denne reportasjen ble publisert av Tara, høsten, 2010.



 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *