Jentene i Stenersgata

Erlik Oslo prostiusjon
Gateprostitusjon var vanlig i Oslo. Faksimile fra Erlik, oktober, 2019. Foto: Dag W. Grundseth/Aftenposten/Scanpix, 1981

(ERLIK) I 1979 solgte barn sex i Stenersgata i Oslo. Siden den gang har mye skjedd både på gata og i jussen. I år er det ti år siden forbudet mot å kjøpe sex ble innført.

– Først gang jeg solgte sex var jeg tolv år gammel. Men jeg så eldre ut, var tidlig fysisk utviklet. Jeg ante ikke hva jeg drev med. Vi unge stod i Stenersgata, ved parkeringsplassen, der Oslo spektrum ligger i dag, forteller Ingrid.

Allerede da Ingrid var 11 eller 12 år vanket hun i Slottsparken. I dag er hun i femtiårene og er et levende oppslagsverk i Oslos røffe gatehistorie.

– Jeg var heldig og jobbet med en annen jente. Hun var to eldre enn meg. Dette er kanskje kvalmt, men vi pleide å gjøre det sånn at jeg tok sugeturene og så kunne mannfolka ligge med henne. Jeg orket ikke å ha dem oppå meg etter at stefaren min misbrukte meg.

Tellepatruljer på gata


Tilbake i 1976- og 77 var hun én av kanskje 40 ungdommer i Stenersgata som livnærte seg og finansierte bruk av rusmidler med sexsalg. I 1977 kom ble offentligheten gjort oppmerksom på denne trafikken, kommer det fram av boken Prostitusjon fra 1982.[1] Boken er tuftet på rapporten «Oslo-prosjektet. Erfaringer fra to års forsøksvirksomhet blant barne- og ungdomsprostituerte i Oslo 1979-1981».[2] I 1979 ble Oslo-prosjektet etablert i Tøyenbekken på Grønland, da som følge av at Oslo-avisene hadde satt søkelys på barne- og ungdomsprostitusjonen. Dataene kom fra klientopplysninger i barnevernskontorets arkiver, uteseksjonens rapporter, politiet, massemedia samt egne data. Det ble da gjennomført tellepatruljer. Men problemet var på det tidspunktet egentlig ikke nytt, det var bare at nå ble det offentlig kjent fordi avisene slo det opp i fete fonter. Allerede på 1960-tallet viste forskning at barn og ungdom prostituerte seg i Oslo sentrum.

Stenersgata var en av flere «tettsteder» for gateprostitusjon, og området der de aller yngste jobbet.

– Gikk vi opp i Dronningens gate ble vi jagd bort, fordi de eldre enten ville ha området for seg selv, eller fordi de syntes vi ikke burde være der, sier Ingrid.

Av boken kommer det fram at de eldre også opplevde at de yngre tok kunder fra dem.

Parkeringsplassen til venstre på bildet huser i dag Oslo City og på Tivolitomta i midten ligger Oslo spektrum. Stenersgata, markert i rødt, var kjerneområdet for barne- og ungdomsprostitusjon i Oslo på 1970- og utpå 1980-tallet.

Kunne tjene 40 000 per måned


«Strøket», ble områdene kalt, og de inkluderte Bankplassen, Dronningens gate, Øvre- og Nedre Vollgate, Akersgata, Rådhusplassen, Ankertorget, Østbanen, og altså Stenersgata. Rådhusplassen sies å være stedet for de etablerte og mer voksne prostituerte. I Øvre og Nedre Vollgate var innslaget av stoffbrukere åpenbart, mens Østbanen var gutteprostitusjonens hovedsete.

Det ble omsatt for millioner den gang. Ulike seksuelle tjenester hadde sin faste pris på «strøket». En «liggetur» kostet 300 kroner. «Sokketur» 150 kroner. Forfatterne regnet på omsetningen av tjenestene. Dersom det i Oslo var 300 gateprostituerte som hver tjener 4 000 kroner i uka, ble summen cirka 60 millioner på årsbasis, eller 226,6 millioner kroner hvis du regner det om til dagens verdi med Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks-kalkulator. Det fantes jenter som kunne tjene 40 000 kroner per måned på prostitusjon, noe som i dag tilsvarer 151 080 kroner. Det fantes minstepriser, men de yngste kunne la seg lure og «gå billigere» enn reglene tilsa. Likevel hadde de fleste dårlig råd. De kunne ha gjeld til venner, familie, narkotikaselgere eller bøtegjeld.

De prostituerte fortalte at forholdet til penger var delt. Prostitusjonspengene gikk raskt ut, det var svarte eller skitne penger. De kunne bruke opptil 5 000 kroner daglig på narkotika, tilsvarende 18 885 kroner i dagens pengeverdi. Pengene gikk med på restauranter, drosjer, hospitsleie og narkotika. De «hvite» pengene, som sosialhjelp, hadde de et mer positivt forhold til. De forsøkte å bruke dem til det de var ment til, som mat. Men sosialhjelpssatsene kunne være på 255 kroner per uke (963 kroner). De klarte i liten grad å disponere pengene slik at de varte.

– Født til prostitusjon


Det var forskjellige typer jenter på gata den gang, og de kunne være fra 10 år og oppover. Det kunne være ungdom i drift, som de kalte det den gang. Jenter som kom fra helt ok familier, men som bare ikke fant seg til rette og ruset seg. Så var det jenter utenbys fra på jakt etter jobb og bolig. Det kunne også være enslige mødre som trengte penger til å sette mat på bordet. Det ble også observert mødre og døtre som begge jobbet som prostituerte. Generelt hadde de gateprostituerte en problemfylt bakgrunn.

Rusbrukere som Ingrid, som for eksempel hadde blitt utsatt for overgrep i hjemmet og omsorgssvikt, så ikke noen grunn til å være hjemme. En rekke internasjonale studier viser sammenheng mellom det å oppleve seksuelle overgrep som barn og det å selge sex for overlevelse. For eksempel viser én langtidsstudie fra USA publisert i Journal of Sex Research at hjemløs og utsatt ungdom som har vært utsatt for seksuelle overgrep oftere enn annen sårbar ungdom, selger sex.[3] Som Ingrid. De har lært å se seg selv som en salgbar vare.

– Å selge sex var ikke noe nytt for meg. Jeg følte at jeg var født til prostitusjon, sier Ingrid.

Det var jo derfor hun var på gata. Å være hjemme var ikke noe alternativ. Ingrids mor fikk henne ung og faren stakk. Via en kontaktannonse fant moren en ny mann, som utnyttet Ingrid.

– Jeg var nødt til å stille opp for ham når han drakk. Og han drakk så det holdt noen ganger. Jeg hatet å ha den grisen over meg. Jeg tror moren min visste, men hun så bare bort. Jeg har tatt det opp med henne og da sa hun: «Men hvorfor kom du opp i senga vår?». Men jeg husker hun snudde seg bort. Og jeg var liten. 

Det fantes mange veier inn i prostitusjonsmiljøene. Det kunne være halliker. De behøvde ikke bruke trusler og vold, men utbyttet sårbare jenter på drift gjennom forelskelse og romantikk. Men det kunne også være så enkelt som at jenta var blakk. Og selvsagt var det rus, vel halvparten av jentene sniffet eller brukte andre typer narkotika. Men prostitusjonen bidro også til rusbruket. En ikke-bruker kommer i et miljø der rusmidler er en del av hverdagen. De kunne bli sett på som potensielle kunder, og eldre kunne tilby de yngste gratis eller billige doser for å skape et avhengighetsforhold.

Kick for kundene

– Det var de samme kundene som kjørte rundt i strøket. Jeg hadde flere faste kunder. En likte å stå og danse med sko og truser. Du møter alle typer mennesker når du jobber på gata. Du må være oppegående og flink med mennesker og vite hvordan du skal tiltale dem. Og kundene dine må stole på at det ikke kommer ut. Vi hadde det også moro. For eksempel måtte vi få kunder til å kjøre oss hjem om natten og en gang kjørte vi med en fyr som ga oss en konfekteske fra Sfinx. Så skulle jeg sitte på fanget hans. Det gikk for ham med en gang. Vi lo. Jeg har ikke spist Sfinx siden den gang. Slike kunder var bra.

Han som likte å danse i Ingrids høyhælte sko var en som satt godt i det. Men det var alle typer menn blant kundene

– Mange søker et kick. Sånn er menn. Får de ikke det de vil ha på andre måter, går de til jentene på gata. Sånn er de. Det har alltid vært behov for sånne som oss og det vil det fortsatt være.

Da Ingrid prostituerte seg på 1970- og 80-tallet, viste også tellingene og observasjonene at kundene var «alle menn» og at det ikke fantes noen spesiell kategori. Det vanlige dominerte. Svenske undersøkelser viste at kundene kunne være menn som levde i forhold og som søkte noe nytt, enslige eller som hadde problemer med å knytte kontakt med kvinner. De kunne være sjenerte, eller oppleve seg som for gammel eller ha funksjonsnedsettelser.

Enklere å gå til jentene på gata

«Det er herlig uforpliktende. Et raskt knull – ferdig med det. Ingen dyre restaurantregninger, ingen redsel for utpressing mot kona – man vet hva man får og betaler deretter. Man kan ikke undertrykke sine seksuelle behov over lengre tid. Når det er gått en stund siden siste nummer, er det godt å vite at det finnes prostituerte som står klar til å gi en det en vil ha. Det kan være at kona ikke vil – eller man har spesielle behov hun ikke kan eller vil tilfredsstille. Da er jentene her nede gode å ha. Det gjør det meste bare de blir betalt. En annen fordel med de prostituerte er at man slipper å bli skuffet. Man risikerer ikke at jenta sier nei etter at man for eksempel har spandert en helaften på henne, slik som ofte skjer når man sjekker ei jente på restaurant», sa en horekunde i et intervju med Dagbladet.

En annen sier i den samme saken at dersom kjæresten ikke vil ha sex som følge av at hun for eksempel har menstruasjon, kan han gi faen og dra til prostituerte. «Man må jo tømme seg».

Det fantes også kunder som gjerne ville «hjelpe», de kunne tilby jentene jobb eller bolig, men det forutsatte gjenytelser. Det samme opplevde Ingrid. Hun fikk hjelp til å drive virksomheten fra en leilighet i Kirkegata. Men for henne kjentes det mer utrygt, for hun kunne ikke visuelt inspisere kundene før hun slapp dem inn slik hun kunne når hun jobbet fra gaten.

Høyrisikojobb


Jentene var utsatt for stor helserisiko. Det kunne gå på alt fra banale ting som at de var dårlig kledd i alle slags vær– fordi de gikk med klær som var lette å ta av og på. Mangelfullt kosthold gjorde dem utsatte. Seksuelt overførbare sykdommer, som gonore, florerte. Hepatitt var det også noen som fikk. Ingrid var én av dem. Så var det sikkerhetsrisikoen.

– En gang satt jeg meg inn i en bil. Han kjørte ut av byen, forbi Hvervenbukta og utover mot Svartskog. Jeg var livredd. Ved Hvervenbukta sa jeg: «Her er det mange parkeringsplasser, du kan stoppe her», men han kjørte videre. Jeg kom meg unna, uten veske og nøkler. Hælen på skoen min brakk, forteller Ingrid. – Men de andre jentene hadde etterlyst meg. Vi passet på hverandre.

Ifølge forfatterne kunne også jentene gå sammen om å ta hevn over brutale kunder, noen ganger ved hjelp av halliker.

Politiet fulgte også med. Kanskje ikke alltid på en god måte.

–  Når de kom til området, så var det kunder som slapp oss inn i bilene så vi slapp spørsmål. Jeg dealet jo også med heroin, så de hadde jo en grunn til å følge med, forteller Ingrid.

Stenersgata fra Strandgata/Nygata ved det som er er kjøpesenteret Oslo City i dag, til Lilletorget og Brutgata. På bildet ser du gata bak parkeringsplassen, men fra samme vinkel i dag ville du sett rett inn i Oslo Citys fasade. Foto: Trolf Thoresen /Oslo byarkiv.

Prostitusjon knuser deg litt etter litt

– Du blir aldri den samme. Jeg har ikke orket å ha sex med menn ellers. Jeg bare liker ikke å ha dem over meg.

For Ingrid ble disse erfaringene til et liv der hun gikk ut og inn av utdannelse, yrkesliv og fengsel. Hun hadde jobber, der hun gikk i streite klær. For eksempel jobbet hun som bibliotekar. Men så snart hun og en kollega, som også brukte rus, var alene, snortet de kokain. Så solgte hun sex for å få råd til innskuddet i sin første leilighet. Som hun senere mistet. Men hun har et driv i seg til å ville mer.

– Jeg elsket å gå på skolen. Jeg tok sekretærkurs fordi mamma ikke ville betale skolebøker til videregående skole. Senere tok jeg voksengym på Sinsen. Hodet mitt ville mer enn det jeg presterte i miljøet.

Men på ett tidspunkt stoppet det. Ingrid fikk barn og ga seg omsorgen til fosterforeldre. Da LAR (legemiddelassistert rehabilitering) ble etablert i 2004, betød det et skifte i Ingrids liv. Hun fikk pasientrettigheter – og nødvendig medisinsk hjelp. Selv om det ikke har gått knirkefritt, har det hjulpet henne med å leve trygt og rusfritt. Nå leier hun bolig og jobber som frivillig med å hjelpe andre som har samme karriere som henne selv. Og søker jobb. For hun har mye å by på.

Liberalisering av prostitusjon?

Særlig er hun opptatt av de prostituertes kår. I år er det ti år siden sexkjøpsloven ble innført. Ingrid er kritisk til loven.

– Loven gjør at de prostituerte trekker innendørs. Jeg vet at det medfører risiko. Det blir vanskelig å ha kunder når mennene risikerer store bøter. Jeg er for fjerne loven og innføre et regelverk tilsvarende det de har i Tyskland.

I 2002 trådte en lov som regulerer prostitusjon, prostitutionsgesetz[4], og skal gi sexarbeidere arbeidskontrakter, i kraft. Staten skal også kunne kreve inn skatt av inntektene. 

– Men da blir staten hallik?

– Ja, det medfører etiske dilemmaer, men for jentene er dette viktig. Og jeg tror aldri vi blir kvitt prostitusjon.

En evaluering av sexkjøploven gjennomført av Vista Analyse på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet[5] fra 2014 at loven langt på vei har virket etter hensikten: De synlig observerte endringene i gatemarkedet lå 45 til 60 prosent lavere enn da loven ble innført. Det kan være feilkilder i materialet, kommer det fram av rapporten. Sexarbeidernes interesseorganisasjon Pion Norge er kritiske til rapportens datagrunnlag. De mener sexkjøploven ikke har oppnådd et av målene, nemlig å begrense markedet for sexsalg.

– Siden år 2000 har sexmarkedet i takt med den digitale utviklingen gått over på nett, og Vista Analyses rapport fanger ikke opp det.  I forkant av innføringen av forbudet mot sexkjøp økte omfanget av kvinner som jobbet på utendørsmarkedet. blant annet fordi det kom mange nigerianske migranter som hadde opphold i andre land i Europa. Slike svingninger har det vært tidligere og det er vanskelig å si om reduksjon av omfanget av sexarbeidere på gaten skjedde som en følge av økt politikontroll eller at det på det tidspunktet allerede var færre som kom til Norge, sier administrativt ansvarlig for PION, Astrid Renland.

Hun sier at folk selger sex av økonomiske behov og ønsker, og at sexarbeid ofte et alternativ for marginaliserte grupper og folk som har begrenset muligheter på arbeidsmarkedet.   

– Det er selvfølgelig enklere for politikerne å få på plass et lovforbud enn å gjøre noe med de samfunnsmessige og sosioøkonomiske forholdene som påvirker rekrutteringen til markedet. 

Men av rapporten kommer det fram at menns holdning til sexkjøp har endret seg, og yngre menn er mer negative enn yngre. Det er så mye som har endret seg siden Ingrid var 12 og jobbet på parkeringsplassen i Stenersgata. Den tiden vil hun ikke tilbake til.

– I dag har vi som bruker rus rettigheter og kan få hjelp. Den gangen måtte vi gjemme oss fordi om det ikke var forbudt ved lov, så var det vi drev på med ikke ansett som bra. Selv om vi bare var barn. Og det i min levetid.

Dette er sexkjøploven


Spørsmålet om kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling har vært vurdert i flere omganger, men han har ment at straff av prostituerte er inhumant. Samtidig har man ment at det er mange negative sider ved prostitusjon både samfunnsmessig og for den enkelte. I 2008 bestemte Stortinget at kjøp av sex skulle kriminaliseres. Fra og med 1. januar, 2019, ble bestemmelsen som forbyr kjøp av seksuelle tjenester innført i straffeloven.  Det er ikke forbudt å selge sex. Med dette ønsket man samtidig å endre holdninger.
Kilde: Vista Analyse

Denne saken ble skrevet for Erlik Oslo i 2019 og ble publisert i oktoberutgaven.


[1] Finstad, L., Fougner L., Holter VL. (1982) Prostitusjon i Oslo. Oslo: Pax.

[2] Finstad, L., Fougner L., Holter VL. (1981) Oslo-prosjektet. Erfaringer fra to års forsøksvirksomhet blant barne- og ungdomsprostituerte i Oslo 1979-81. Oslo: Barnevernskontoret

[3] Whitbeck, LB, Chen X, Hoyt DR, Tyler KA, Johnson KD (2004), Mental disorder, subsistence strategies, and victimization among gay, lesbian, and bisexual homeless and runaway adolescents. USA/Storbritannia: The Journal of sex research

[4] Wikipedia. Prostitution in Germany. Hentet 19. august, 2019

[5] Rasmussen, I., Strøm, S., Sverdrup, S. Hansen, VW. (2014) Evaluering av forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester. Oslo: Vista Analyse


Resistente bakterier på reise

Grenseveterinær Per Ivar Nordbye sjekker passasjerer på OSL. Foto: Elisabeth Sperre Alnes

AV INGA RAGNHILD HOLST FOTO: ELISABETH SPERRE ALNES

(INGENIØRENES STEMME): Resistente bakterier bryr seg ikke om grensekontroll. Vil man i framtiden få utstyr som kan screene mennesker og dyr for resistente bakterier?

Klokken 13.20 lander det et fly fra Riga. Med dette flyet kommer det en passasjer med to hunder som opprinnelig kommer fra Moskva. Grenseveterinær Per Ivar Nordbye ved Oslo lufthavn står parat for å kontrollere hundene.

– Her på Oslo lufthavn er vi EUs yttergrense og grenseveterinæren har ansvar for kontroll av kontrollpliktige varer og kjæledyr fra tredjeland.

Grenseveterinæren kontrollerer alle dyr som kommer fra land utenfor EU, men også dyr som kommer fra EØS-området hvor tollvesenet, som har ansvar for å kontrollere disse, har funnet avvik i dokumentasjonen eller har sett symptomer. Grenseveterinæren kontrollerer dyrenes identitet og at dokumentasjonen er i henhold til vilkår i gjeldende regelverk. Videre vurderes dyrenes helsestatus med tanke på sykdom og parasitter, men ikke for resistente bakterier.

– Det finnes ikke noe program for dette.

Hvert år kommer det 12 000 – 13 000 kjæledyr gjennom tollen, en økning på fire til fem ganger sammenlignet med 2004, sier veterinæren. Men det er ikke alle dyr som kommer under hans radar.

– Noen smugler dyr inn til Norge da det er stor fortjeneste i dette. Dette er som oftest dyr med ukjent smittestatus og representerer dermed enda større risiko.  


SMITTE FRA DYR TIL MENNESKER

Når det gjelder antibiotikaresistente bakterier hos dyr i Norge, så er situasjonen relativt god i forhold til mange andre land i Europa og verden forøvrig, sier grenseveterinæren. Dette skyldes en restriktiv politikk når det gjelder antibiotikabruk for både mennesker og dyr. Men den store trafikken over grensene øker risikoen. I 2015 fikk Mattilsynet en rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM), som viste at antibiotikaresistente bakterier kan overføres mellom kjæledyr og mennesker.

– Foreløpig foreligger det ikke grunnlag for å si hvor stor sannsynligheten for overføring er. Hold av kjæledyr har endret seg de siste årene. Norske kjæledyr har nærmere kontakt med europeiske kjæledyr, enten ved at noen innfører kjæledyr eller tar med kjæledyrene på ferie. Dyrene behandles i mange tilfeller mer som familiemedlemmer og utviklingen i behandling av dyr er også endret. Kjæledyr blir i likhet med mennesker behandlet med antibiotika, og vi vet at bruk av antibiotika kan føre til resistens. Ettersom resistens er mer vanlig i andre land enn Norge, vil mer kontakt mellom norske og utenlandske hunder føre til at resistente bakterier kommer til Norge. Dermed øker sannsynligheten for at antibiotikaresistente bakterier overføres mellom dyr og mennesker, sier seniorrådgiver i seksjon dyrehelse Solfrid Åmtdal i Mattilsynet til Ingeniørenes stemme.

Det er påvist LA-MRSA i norske husdyr, E.coli-bakterier med ESBL og resistens mot kinolon-antibiotika i norsk kylling. I Finland har man funnet ESBL- og MRSP-bakterier i hunder importert fra Romania og Russland, kommer det fram av en artikkel i Svenska Yle )

Bakterien kan utvikle resistens ved mutasjon eller ved å få overført resistensgener fra andre bakterier som er motstandsdyktige, ifølge Store medisinske leksikon.

Distriktsveterinæren mener det i et antibiotikaresistensperspektivt er er risikabelt å ta med seg for eksempel hunder på ferie. Foto: Elisabeth Sperre Alnes

BAKTERIESCREENING VED ANKOMST?

De klassiske tiltakene som infeksjonsforebygging, hygiene, gode smitteverntiltak og reduksjon av antibiotikabruk, er viktige verktøy for å forebygge resistens, sier veterinæren. Han sier et program der man undersøker dyr for resistente bakterier på grensen kan være nyttig.

–  Man kunne få overvåkingssystemer der man ta prøver av blod, fra endetarm, nese og munnhule og få sendt prøvene til lab for resistenskontroll.

Teknologene ser for seg flere andre verktøy som kan begrense smitte. Utstyr som kan detektere, isolere og isolere smitteutsatte, er viktig, sier forsker Magnus Steigedal ved senter for molekylær inflammasjonsforskning på NTNU.

– Det kan handle om hurtigere screening på flyplassen, destruksjon av klær og bagasje, gode saniteringsmuligheter og raskere utvikling av vaksiner. En futuristisk mulighet vil være å utvikle utstyr som tar blodprøver og sjekker for smittestoff på flyplassen. Men med det oppstår det etiske dilemma, det ligger mye informasjon i en blodprøve og spørsmålet er om vi ønsker å gi fra oss dette.

Steigdal trekker fram vaksinering som et viktig verktøy, alene og i kombinasjon med andre tiltak.

 – Man kan forske på hvordan forsterke kroppens immunrespons i kombinasjon med antibiotika.

 Det må også utvikles nye antibiotikum, sier han. Men det er ikke noe som kommer over natten.

– Å forske frem nye virkestoffer er svært kunnskapskrevende og veldig dyrt. Utvikling er i hovedsak overlatt til privat næringsliv, og vi må ha lønnsomhet, sier helseøkonom Oddvar Solli i Pfizer Norge til Forskning.no.

SMITTEBÆREREN EPISHUTTLE

Men det er ikke bare smitte på grenseovergangen som utgjør risiko. Smitte er også i transitt. Lege Fridtjof Heyerdahl var med på å ta imot da en norsk ebolasmittet helsearbeider ble sendt hjem. Etter arbeidet med transportløsninger for ebolapasienter fikk han ideen om å utvikle en transportkuvøse. Den har fått navnet Epishuttle.

– Strengt tatt var det en forbedring av et velkjent konsept der den smittede er i en tett boks. I de eksisterende løsningene har man vært opptatt av det den smittede har hatt rundt seg og etter min mening, hatt svakheter med hensyn til hvordan behandle pasienten underveis. Som lege må ha jeg også ha mulighet til å behandle pasienten, sier Heyerdahl.

I smittevernkuvøsen kan leger og sykepleiere behandle pasienten. Det er et lite undertrykk inne i kuvøsen som forhindrer at skadelige organismer slipper ut. Det kommer luft inn gjennom et filter i den ene enden av kuvøsen og ut gjennom et filter i den andre. Utstyret kan også brukes ved fare for spredning av antiresistente bakterier.

– Det vil kunne oppstå situasjoner der man tenker seg at pasienter med resistente bakterier ikke blir spredd videre selv om pasienter flytter seg. Epidemier som SARS, MERS og svineinfluensa vil fortsette å komme med ujevne mellomrom. Blir de ille, er det viktig at innsatspersonell ikke blir smittet og bringer virus videre. Det er også viktig å ha teknologi som kan begrense smitte ved alvorlige infeksjonsbrudd og hindre spredning.

Denne hunden som fra Riga til Oslo lufthavn Gardermoen, hadde papirene i orden. Dyr kan ha med seg antibiotikaresistente bakterier som kan smitte mennesker. Foto: Elisabeth Sperre Alnes

STRENGERE REGLER FOR DYR PÅ REISE?

De to hundene som kom inn hos grenseveterinæren logret og var i god form da de spratt ut av reiseburene. Veterinæren scannet hundenes ID-merke. Eieren la fram dokumentasjon på at alle kravene til hundenes helse var oppfylt. Men veterinæren ser også at et nyttig tiltak for å redusere risiko for at dyr bringer med seg resistente bakterier, er å begrense transporten av dyr på reiser over landegrensene.

– Vi tenker mye på dette problemet. Hvis vi hadde undersøkt dyrene systematisk, ville vi ha funnet tilfeller av resistente bakterier. Det er jeg sikker på.

Den globale resistensen

Antibiotikaresistens er en av de største truslene mot den globale folkehelsen, slår World Health Organization WHO) fast.

WHOs overvåkingsdata viser at antibiotikaresistente bakterier finnes over hele verden, både i høy- og lavinntektsland. Andelen resistente bakterier kan variere i alt fra null til 82 prosent fra land til land. En utredning gjort for den britiske statsministeren anslår den globale dødeligheten av antibiotikaresistens til 700 000 mennesker per år. Dette tallet vil kunne øke til 10 millioner årlige dødsfall innen 2050 om ikke trenden snus. Dette ifølge Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020.

Innen EØS fører resistente bakterier til 33 000 årlige dødsfall, viser en fersk studie publisert i tidsskriftet The Lancet. Forskerne har brukt overvåkingsdata fra 30 land og sett på 16 ulike kombinasjoner av bakterier og antibiotikaresistens. Også norske data er inkludert i studien. Det ble anslått at vel 1 900 mennesker i Norge får infeksjoner med resistente bakterier hvert år, og rundt 69 mennesker dør årlig som følge av slike infeksjoner. Men det er landene i Sør-Europa som hardest rammet.

– Den største sykdomsbyrden er beregnet for den sørlige delen av Europa, mens Norge og de øvrige nordiske land kommer best ut, sier forsker Petter Elstrøm ved Folkehelseinstituttet i en artikkel på institusjonens nettsted. ()

De økonomiske tapene som følge av antibiotikaresistens er beregnet til to milliarder kroner bare i Norge.

Globalt finner man stor resistensen i Russland og Kina, kommer det fram av OECD-rapporten Stemming the Suberbug Tide Rundt 42 prosent av infeksjonene skyldtes resistente bakterier. I Tyrkia var 35 prosent av bakteriene resistente.

Det største forbruket av antibiotika per innbygger i EØS finner man i Hellas, Romania og Belgia, mens Nederland, Estland og Latvia bruker minst. Norge kommer på ellevte plass, ifølge European Centre for Disease Prevention and Control. I noen land, som India, kan leger bli kompensert av apotekene for å skrive ut antibiotika, kommer det fram av en artikkel i The Lancet. I Kina kan noen sykehus få ekstrainntekter for salg av antibiotika. Likevel har myndighetene i disse landene innført strategier for å redusere foreskriving av antibiotika.

Men det er fortsatt slik at mangel på antibiotika tar flere liv enn det antibiotikaresistens gjør, sier forsker Magnus Steigedal ved senter for molekylær inflammasjonsforskning på NTNU.

– Det er mange store utfordringer i verden. Jeg er optimistisk når det kommer til å kunne få kontroll med på antibiotikaresistens.

Antibiotikaresistens på tvers av landegrensene


I Norge er antallet friske bærere av resistente bakterier, og antallet pasienter med slike infeksjoner økt. Likevel har vi til nå hatt lav forekomst sammenlignet med andre land.


Blant annet har forekomsten av resistente bakterier som E.coli med ESBL i blodforgiftning tidoblet seg de siste ti årene, ifølge Folkehelseinstituttet.

– Det er iverksatt mange og omfattende tiltak i Norge. Det kan grovt sett deles inn i to grupper: Det ene handler om å begrense bruken av antibiotika. Den andre dreier seg om tiltak for å begrense forekomst og spredning av infeksjon gjennom mange ulike tiltak som for eksempel vaksinasjon, sikring av rent drikkevann, håndhygiene, screening av pasienter og helsepersonell som har vært i utlandet, bruk av kondom ved tilfeldig sex og så videre, sier professor Gunnar Skov Simonsen ved Institutt for medisinsk biologi, Universitetet i Tromsø.

I 2015 publiserte regjeringen Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020. Målene i strategien er å redusere samlet bruk av antibiotika med 30 prosent, øke kunnskapen om resistensproblematikk, være en pådriver internasjonalt både normativt og i å utvikle nye antibiotika, vaksiner og diagnostiske hjelpemidler.

– Vi er på vei til å nå disse målene, sier Simonsen.  

Internasjonalt pågår det det flere parallelle initiativer mot antibiotikaresistens. Verdens helseforsamling vedtok i 2015 en handlingsplan mot antibiotikaresistens. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) vedtok en resolusjon mot det samme. Tilbake i 2011 vedtok EU en sektorovergripende handlingsplan mot antibiotikaresistens. Her hjemme er det vedtatt en at det skal iverksettes en fells nordisk innsats gjennom Nordisk ministerråd. Men det gjenstår mye, sier Simonsen. 

–  WHO har lansert overvåkingssystemet GLASS, men problemet er at systemet resirkulerer data fra land som allerede har overvåkningsdata. I land med høy infeksjonsbyrde og ukontrollert antibiotikabruk er det ofte dårlige overvåkningssystemer. Det krever velordnede systemer og samfunn for å lykkes med slikt arbeid. Selv i land som USA med et fritt helsemarked, vil det være vanskelig å få til begrensning. 

– Kan det å reise mindre være aktuelt?


– Det finnes reiseråd for malaria og andre farlige sykdommer og vi tenker på at det å skrive ut reiseråd kan være nyttig. Samtidig vil reiseråd implisere sterke økonomiske interesser innenfor både vanlig turisme og ulike typer helsereiser. Reiseråd må derfor være meget godt begrunnet.

Selv om antibiotikaresistens er økende i svært mange land, har noen lyktes med å redusere problematikken. I Sveits, Storbritannia, Japan, Belgia, Tyskland, Island og Canada har resistensandelen gått ned i snitt med 2,5 prosentpoeng, dette ifølge OECD-rapporten Stemming the Superbug Tide.

Da heroinet kom til Oslo

Faksimile fra Aftenposten innsikt, mai, 2019

(Aftenposten innsikt) Det første heroinet kom til Norge på syttitallet, da ble det solgt på Egertorget. Det har finansiert kriger og har vært en mare både for dem som skyter det og for samfunnet rundt.

Det begynte i Slottsparken. Det var hippietid. 1975.

– Jeg var 12 år og stor jente. Hadde begynt å reise til byen. Det var spennende. Venninnene mine var et par år eldre enn meg. Vi gikk barbente i lange kjoler og røykte hasj i Slottsparken. Det var en herlig tid, forteller Ingrid.

Ingrid er et vandrende oppslagsverk i Oslos gatehistorie. Slottsparken var et sted som var åpent for søkende og for dem på flukt. Det var stedet for dem som ønsket seg til hippienes San Francisco. Her ble det omsatt cannabis. Forfatter Eivind Reinertsen skriver i boken Reise uten ankomst: undergrunns-kulturen og vår tid fra 1976: «Mange har begynt å innse en del av manglene ved materialistiske konkurransesamfunnet, og for de fleste «annerledes-følende» er det ikke lenger nødvendig å reise til Oslo eller til Kontinentet for å finne «noen å snakke med».

Rusdistrikter. De som brukte rusmidler i Oslo på syttitallet, delte inn byen i rusmiddeldistrikter. I Universitetsparken ble det brukt amfetamin og LSD. På Egertorget, der hvor det fasjonable varehuset Eger i dag, ligger ble det på 1970-tallet omsatt morfin.

– Jeg møtte en gutt der som jeg likte. Han ga meg morfin. Med morfin følte jeg meg helt rolig.

Ingrids første morfin kom i såkalte pakbiter.

– Det var morfinsulfattabletter[1] og er rent morfin. Pakbitene koker du opp og skyter intravenøst. Vi kjøpte esker med sprøyter på apoteket.

Det finnes mange forklaringer på hvor pakbitene kom fra. Noen trodde det ble produsert av apotekenes laboratorium og at det skulle sendes til Bangladesh som medisinsk nødhjelp.
Men av boken Heroin: Narkotika i Norge[2] kommer det fram pakbitene ble smuglet inn av «pakistanske fremmedarbeidere». Derav navnet. Et avisoppslag fra denne tiden viser at pakbitene ble distribuert av pakistanske statsborgere med arbeids- og oppholdstillatelse i Danmark og deretter transport til Norge. Tablettene var ofte illegalt framstilt.  Det var også andre opiumsprodukter på gata på den tiden. – Vi brukte også noe som heter opiumstinktur[3]. Det er tjukk masse som skal inn i årene.  Det kunne vi kjøpe på apoteket hvis du kom over en lege som selv var morfinist. De kunne skrive ut resepter når de var i godt humør og ikke gjøre det når de var i dårlig humør. Miljøet kjente til hvem man kunne gå til.

Utdrag fra sak i Aftenposten innsikt, mai, 2019. Dette er første artikkel av to. Den neste vil bli publisert høsten 2019 i et annet magasin. Les hele saken her: aftenposteninnsikt.no/viten/da-heroinet-kom-til-norge


[1] Pakbiter (pakistaner-biter) en spesiell form for morfin som dukket opp i 1976. Det var tabletter som besto av rent morfinsulfat. De var populære på det illegale markedet i et par år, men forsvant fra det norske markedet. De var cirka 4 mm og bar preg av å være illegalt framstilt. Borgen, P.O. & Høgset, A. (1989) Høyesterettsavgjørelser i narkotikasaker 1967-1988. Oslo: TANO

[2] Kristensen, R & Steenland, H.F. (1977) Heroin: narkotika i Norge. S 34. Oslo: Cappelen

[3] Opium løst i alkohol. Kalles også laudanum. Har vært i bruk for behandling av smerter, diare og nervøsitet siden 1600-tallet. Engelbrecht, N. Laudanum. Hentet den 26. juli, 2017 fra http://denstoredanske.dk/Krop,_psyke_og_sundhed/Sundhedsvidenskab/Droger/laudanum

How Norwegian Salmon Rawed to Success in Japan


By INGA RAGNHILD HOLST

(SCANDINAVIAN TRAVELER) Eating raw salmon was unheard of in Japan 20 years ago. But a few bright sparks in Norway were able to persuade the Japanese to try it. Norwegian sushi salmon has since become a global phenomenon.

Order assorted sushi in a typical Japanese restaurant and you’re likely to be served a small wooden platter on which 10 or 12 pieces of fish, including tuna, mackerel, squid, octopus, sea urchin and salmon have been arranged on rice. Sampling the sea urchin will certainly impress your Japanese friends. Then watch your Japanese friends eat the salmon and (pretend) to be equally impressed. Why? Well, although Japanese have been eating raw fish for centuries, 20 years ago the selection would not have included the salmon that is usually served on virtually every sushi platter today, both in Japan and elsewhere. The Japanese did not traditionally eat raw salmon because locally caught, i.e. Pacific, salmon was believed to harbor parasites, and considered too lean to be served as sushi. The Japanese ate salmon cooked and cured, but never raw. That salmon has now landed in Japanese restaurants is thanks to a combination of strategic analysis, crazy optimism and smart technology.

Fortsett å lese

«Hello, beautiful!» «Kan jeg få være setet ditt?»

An American Girl in Rome. Bildet ble tatt i 1951. Foto: Ruth Orkin

An American Girl in Rome. Bildet ble tatt i 1951. Foto: Ruth Orkin

Tekst: INGA RAGNHILD HOLST

Som 47 år gammel kvinne har jeg hørt alt. Uten at det er noe problem.

Den siste uken har medier over hele verden skrevet om studenten Noa Jansma (20) fra Nederland. Hun driver Instagram-kontoen Dearcatcallers der hun legger ut selfier av seg selv og angivelige catcallers, altså menn som roper, snakker og plystrer til ukjente kvinner på gaten.

Det er mange problemer med dette prosjektet. Vi vet ikke hva som har skjedd. Vi har bare den tjue år gamle studentens ord om at mennene som er avbildet skal ha snakket til henne på en måte som hun opplever som negativt og kanskje krenkende. (Klikker du deg inn på kontoen vil du se at mennene har sagt ting som «sweet girl» og «Kan jeg bli med deg?»)

I 2014 siden ble et tilsvarende prosjekt lansert. Markedsføringsselskapet Rob Bliss Creative laget da YouTube-videoen 10 Hours of Walking in NYC as a Woman på oppdrag for nettverket Hollaback som jobber mot gatetrakassering. En skuespiller gikk i utvalgte gater i bydelen Harlem. Videoen ble en slager og 45 millioner mennesker har sett den. Hollaback mener gatetrakassering er et brudd på menneskerettighetene. Andre som har vært opptatte av fenomenet, mener menn bør straffes.

 Mer selvtillit? Før deg IKKE som en middelmådig hvit mann »»

Fortsett å lese