Salsår stump

Lizzi-Murphy-960

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto BJØRN MOHOLT

(KK) NORTH DAKOTA, USA: Ute på prærien trenger du ikke kredittkort. Det eneste du får her er sår stump og ekte westernspirit.

 

Villhestene løper på et høydrag bare meter unna, her  i Theodore Roosevelt National Park i USA.  Hetene værer mennesker, og stopper opp.

Så kommer sola og lyser dem opp. Jeg setter meg ned for å støtte kameraet på låret. Zoomen fanger hestene. Jeg føler meg litt som Lord Richard Attenborough, bare litt skjønnere. Eller som storviltjeger Karen Blixen, alene ute på prærien. Med evne til å snakke med mustanger.

Men hva faen? Noe biter. I hekken. Jeg tar meg for. Og da ser jeg at jeg har hånda full av kaktuspigger. Og de kommer fra rumpa mi. Det vil si fra kaktusen jeg parkerte rumpa mi i.

Ville mustanger. Så vakre at en rett og slett dåner.

Cowgirlspirit

 

Prærien brer seg gyllent utover. Her og der piper præriehundene som marsvin  før de skyter seg ned i jordhullene sine som prosjektiler. Fortsatt lever folk her i North Dakota, USA, helt mot den canadiske grensen, slik en har gjort de siste hundre årene. De dyrker soyabønner, squash, mais og solsikker, slik urbefolkningen gjorde før europeerne kom. De driver med kveg. Rir. Til grunn for dette ligger cowboys-spiriten. Det er den ånden det handler om i countrylåtene. Å ha cowboy-ånd handler om å være litt eventyrer. Barsk nok til å ri ut på prærien, men snill nok til å ta seg av folk og dyr. Jeg mener jeg også jeg forvalter denne ånden.

– When it comes to cowgirls, traller jeg optimistisk.

Guiden JC (20), eller guden min, er fra småbyen Medora i North Dakota. Han er oppvokst på ranch med 20 hester og ligner litt på James Dean i filmen Giant. Lune smil i øynene, solbrune hender og støvete cowboystøvler med sporer.

– Har du ridd før? spør han.

– Yeah, svarer jeg på det jeg tror er god, taus cowgirlattityde.

At det er to decennier siden, sier jeg ingenting om. JC skal vite at vi storbyjenter er like barske som prærieskreppene herfra. Dessuten har jeg ikke noe i mot å ta en øl på saloon The Iron Horse, med denne cowboyen. Mens North Dakotas James Dean legger hodelag på sin hest, benytter jeg anledningen til å komme meg opp på min Winchester, en vakker quarter horse-hoppe. Quarter-hester brukes mye på ranchene i USA; de skal med sin sterke bakpart være kjappe nok til å snu på en dime. Men: De italienske jeansene mine er for trange! Oh, my God, måtte JC ikke snu seg nå, og se at jeg ikke kan komme meg overskrevs i salen. Og med det slå i hjel alle muligheter om en western-spapakke bestående av JC og øl.

Gud har ikke stått opp ennå. JC snur seg:

– Hey, jeg skal hjelpe deg, gliser han.

JC har vært ute en prærienatt før. Og hatt med seg gamle hestejenter med for trange jeans på tur mang en sommerdag. Den smellvakre JC drar hatten bakover, gliser skjevt og dytter meg i stumpen, så jeg ikke behøver så slenge så mye med beina. Ydmykelsen er total. Å bli dyttet opp i døsige Winchesters sal av en så pen gutt er dagens første Waterloo.

Den skjønne JC (20) er oppvokst på ranch og har ridd fra han var 2 år gammel. Når han ikke rir ut med turister, driver han med rodeo.

Vi rusler opp på en smal sti som smyger seg inn i mellom præriebergene. Hesten og det slitte læret i tøylene lukter fredelig, og i det Winchester tar sats og bykser opp en canyon – og jeg ikke faller av, så skjønner jeg at å ri er som å sykle: Man glemmer det aldri.

– Nyter du turen? spør JC.

– Yeah, svarer jeg.

Hvordan kan man ikke like å ri i det ville vesten med en baby med cowboyhatt og sporer? tenker jeg. – Det er nesten som å være på eventyr med selveste Lewis og Clark. Og jeg er Sakakawea.

Se flere saker publisert i KK»»

Urfolkskvinne, solgt i spill

 

Den mest gjengitte kvinne i USA er ikke frihetsstatuen, men Shoshone-kvinnen Sakakawea, fuglekvinnen, som man antar ble født i en jordhytte i en landsby langs Knife River i 1788. Bildet av hvordan man antar hun så ut er gjengitt på malerier, på film og på etiketter på produkter som sjokolade og honning. Denne kvinnen, hvis navn historikerne er uenige om, fulgte William Clark og Meriwether Lewis fra Mandan i North-Dakota og til det som i dag er staten Washington ved Stillehavet, en strekning på cirka 200 mil. Lewis og Clark var sendt ut av president Thomas Jefferson, for å utforske det veldig Louisiana-territoriet som han nylig hadde kjøpt av franskmennene.

Sakakawea ble tatt til krigsfange i et slag mellom Shoshone- og Hidatsa-indianere som tolvåring. Når jenta er cirka 15 år blir hun  overdratt som premie i spill til franskmannen Toussain Charbonneau og får året etterpå  sønnen Baptiste. Da har Lewis Clark-ekspedisjonen på rundt 47 menn vært i området siden oktober året før. Det blir enighet om at Sakakawea skal hjelpe Clark og Lewis fra Mandan i North Dakota og frem til Stillehavskysten. I mars reiser hun med av gårde med mennene og med den nyfødte gutten på ryggen. Hun blir beskrevet som mild, munter, ressurssterk og ved hjelp av hennes språkkyndighet og diplomatiske vesen bringer hun som eneste kvinne den vesle hæren av menn gjennom et område med flere urfolkssamfunn som lå i strid både utad og seg i mellom.

I dag hylles denne ekspedisjonen, ledet av en tenåringsjente med en baby, på flere museer og sentra rundt om i staten. Man er enda ikke sikre på tidspunktet for hennes død: først antok man at Sakakawea døde i Mandan i 1812, men senere har man funnet kilder som mener at hun levde fram til 1884.

Tacha Igloo Can Can Win konkurrerer om gjeve pengepremier under United Tribes International Powwow i Bismarck.

Casinoreservatene, en gullåre

 

– Dere vil vel ikke se reservatene til indianerne? Det er ikke noe man viser fram. De er som steder flest, men den sosiale nøden er enkelte steder stor, uttaler en representant for turistnæringen.

Men det later til at USA opprinnelige folk nå tar igjen og hevder seg. Reservater og steder som har vært viktige for urfolket i området, vises stolt frem. Likeså er det etablert museer og sentra som viser frem kulturene til folkene som holder til i området. North Dakota har flere folkegrupper: Mandan, Hidatsa, Pembina Chippewa, Sisseton Wahpeton og Arikara. De respektive språkene brukes parallelt med engelsk og mange har vakre navn som ungjenta Tacha Igloo Can Can Win, som betyr Hjort som rister seg selv.

North Dakotas seks reservater har sine respektive casinoer som er eid og drevet av de opprinnelige folkene. Dette er et resultat av The Indian Gaming Regulatory Act, en overensstemmelse mellom North Dakotas guvernør og de ulike stammene. Casinoenes navn er like stringent poetiske som landskaps- og stedsnavnene: her finnes Spirit Lake Casino, Sky Dancer Casino og Four Bears Casino. Folk strømmer til indianernes kasinoer. Tall fra National Indian Gaming Commission viser at inntektene har økt fra 5,445 millioner dollar i 1995 til 19,408 millioner dollar i 2004. Cirka 225 av de 557 ulike urfolkssamfunnene fordelt på 28 stater over hele USA driver i dag spillvirksomhet. I 1990 var kun 90 nasjoner involvert i gambling

Skiltene langs highwayen i North Dakota viser en silhuett av en indianer. Det er fortsatt slik at urbefolkningen viser vei.

 

Rodeodronning

 

Bææhh, lyder det fra lastebilen til Lizzi Murphy (19), fra tettstedet Killdeer, North Dakota. Geita spretter ut av lasteplanet. Lizzie holder i ragget.

– Vil du prøve å holde den? sier hun.

– Eh, ja.

Den vesle geita spretter iltert. Cowgirl-spiriten er ikke helt på plass, for jeg slipper når klovene nærmer seg skinnleggene mine. Lizzi tar rutinert over. Svisj-svusj og et jamrende brek senere, så ligger geita på bakken med beina sammenbundet. Lizzi Murphy er nasjonal mester i rodeo-grenen goat tying. Når hun utøver goat tying rir hun inn på arenaen, kaster seg fra hesten og binder sammen en vill geit. Hun er faktisk raskest i faget i hele USA. De beste i sporten fra hver stat deltok i den siste nasjonale konkurransen og Lizzi ble best av rundt 1500 kvinnelige utøvere.

– Goat tying er faktisk farligere enn den andre sporten jeg praktiserer, break-away, sier Lizzi og smiler under cowboyhatten. – Der sitter jeg på hesten mens jeg hanker inn kalver med lasso. Det er mindre risikabelt enn å kaste seg ned fra hesten i fart for å ta geita.

Hun er hjemme på ranchen i Killdeer. Hun får nemlig et såkalt rodeostipend for å studere på Dickinson State University. Naturligvis deltar Lizzi på universitetets rodeolag. Selv om hun helt sikkert også kunne ha vært en prima kandidat til Miss Rodeo, med sitt åsyn som gir assosiasjoner til epler og tannkrem. For på prærien kan unge, vakre kvinner som er glad i hester og har gode moralske standarder, bli kronet til Miss for å representere staten og promotere dens cowboytradisjoner. Men Lizzi later til å ha hjertet et annet sted.

– Jeg skal bli sykepleier. Da slipper jeg å reise så mye slik som de beste rodeofolkene gjør, sier hun. – Så kan jeg ri og drive på geiter i feriene.

Kujentedo

Spirit fra ville vesten

 

Splaasssh. Det freser når kokken smeller buffaloburgerne på plata på saloon The Iron Horse, Medora, når sola har gått ned over prærien. Jeg pleier den såre stumpen min med øl og lytter til låta When it comes to cowgirls på radioen. Her henger cowboys, tilreisende og annet godtfolk. Skravla går. Om hester og politikk. Om whisky, krøtter som skal bli til saftige burgere. Og ellers det man er opptatte av her i det ville vesten. Men så smeller døra opp. Og inn kommer JC, rideguden.

– Buena sera, cowboy, sier jeg med præriehonning på stemmebåndet.

– Hi, svarer rideguden.

– Vil du ha en øl? spør jeg.

– Yeah, sier han.

Det er kanskje ikke oss storbyjenter de synger om på radioene her i ville vesten. Men å flørte lærte vi et sted mellom Paris og New York. Og det å hive seg ut i eventyret er så visst en del av spiriten. Selv om det betyr at du får kaktus i rumpa.

Denne reportasjen ble publisert i KK i 2005. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *