Terrormålet Zineb El Rhazoui

Forfatter og aktivist Zineb El Rhazoui var i Marokko den dagen Charlie Hebdo-redaksjonen ble angrepet. Faksimile fra KK nr 45, 2016. Faksimile fra KK nr 45, 2016.

Forfatter og aktivist Zineb El Rhazoui var i Marokko den dagen Charlie Hebdo-redaksjonen ble angrepet. Faksimile fra KK nr 45, 2016.

TEKST: INGA RAGNHILD HOLST

(KK) Zineb El Rhazoui var et av hovedmålene da terroristene angrep og drepte tolv mennesker i Charlie Hebdos lokaler i Paris. Men hun vil ikke la seg kneble eller kue. I dette eksklusive intervjuet med KK forteller hun om sin kamp for et verdig liv.

 

Den 7. januar, 2015, er journalist og forfatter Zineb El Rhazoui  (34) på ferie i Casablanca i Marokko. Hun våkner tidlig og går til pc-en. Det skal være redaksjonsmøte i Charlie Hebdo den morgenen og hun sender forslag til nye saker til den neste utgaven. Hun legger seg ned for å sove litt til.

– Så våkner jeg av at telefonen ringer. En marokkansk journalist spør meg: «Hvor er du?». Han forteller at det er skyting i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. Jeg trodde noen hadde kastet stein og knust vinduer eller noe slikt. Jeg ringer til Paris og der forteller de at en gal mann jakter på dem og at de gjemmer seg. Det var minst ti døde, ble jeg fortalt. Jeg falt på knærne, forteller Zineb El Rhazoui til KK. – Dagen etterpå reiste jeg til Paris.

Det er gått halvannet år siden anslaget mot arbeidsplassen hennes. Terroranslaget var på det tidspunktet det mest dødelige på fransk jord på femti år (før terroren i Bataclan og Nice). Zineb sørger over sine tapte kolleger. Hun er vel vitende om at terroristene ønsket å få hennes hode, men å holde munn er ikke noe alternativ for henne. Det har det aldri vært. Zineb er født og oppvokst i Marokko. Moren er fransk og faren er fra Marokko.

– Han var ikke spesielt religiøs, men definerte seg som muslim. Fedre representerer makten i marokkanske hjem og er små husdiktatorer. Å utfordre den makten, var første steg i min kamp for likestilling og religionsfrihet.

Se flere saker publisert i KK »»

I tenårene satt hun store deler av tiden med nesen i en bok.

– Jeg var en fritenker. Marokko er et land der islam er statsreligion. Du blir pålagt én identitet som muslim, men vi mennesker har flere identiteter. Som kvinne i dette samfunnet, var jeg usynlig. Jeg hadde færre rettigheter enn menn og mitt vitnesbyrd i en rettsak veier bare halvparten av en manns. Jeg var tvunget til å gifte meg med en muslim og til å dø som en muslim. Det var under min verdighet.

Zineb gjorde opprør. Det ga seg utslag i å bruke svart neglelakk og utringede bluser på skolen. Blant annet.

– Hva sa faren din?

– Jeg ba ham ikke om autorisasjon, sier hun.

Det er en anelse indignasjon i stemmen, som om hun mener spørsmålet ikke er verdig henne som kvinne og menneske. Å intervjue henne kjennes som å gå på nåler likestillingsmessig og politisk. Piggene er ute. Hun er likevel veltalende. Argumentene hennes er logiske og konklusjonene godt underbygget, selv på engelsk som er hennes tredje språk. Det er ingen nøling i svarene.

– Jeg anser meg ikke som underlegen menn. Jeg så at religionen stod i veien for kvinners rettigheter. Men den er ikke en lov skrevet i sten. Det er noe vi velger. Jeg kjempet for intellektuell frihet og likestilling.

– Hadde du noen forbilder?

– Nei, nei, det var ingen som meg da.

Etter skolen studerte Zineb religionssosiologi og språk, blant annet på Sorbonne i Paris. Hun jobbet en periode på universitetet i Kairo. Deretter startet hun å jobbe som journalist i Marokko. Samtidig startet hun å jobbe politisk, blant annet i organisasjonen MALI, som krever menneskerettigheter og i den venstreorienterte bevegelsen Mouvement du 20 février. Denne hissige kombinasjonen av tekst og politisk aktivisme, fikk henne arrestert gjentatte ganger, blant annet etter en politisk provokasjon der hun arrangerte piknik under fastemåneden ramadan. Det er ifølge Zineb forbudt ved lov å spise offentlig under fastemåneden, noe hun mente var en krenkelse av menneskerettighetene. Samtidig mottok hun drapstrusler og hun valgte derfor å gå i eksil i Ljubljana i Slovenia, som tilbyr forfulgte forfattere og kunstnere beskyttelse.

– Det var tøft, særlig for en som meg hvis språk er viktigste verktøy. Men det fungerte slik: Jeg fikk en pause. Jeg fikk hvile og tenkt meg om, slik virker eksilet for mange forfulgte. Så var jeg klar til å fortsette og reiste til Paris hvor jeg begynte i Charlie Hebdo.

Hun sier i et foredrag på University of Chicago at det å begynne i Charlie Hebdo kjentes som å komme hjem. Der fant hun mennesker som brant for de samme verdiene som henne. Men allerede samme år ble det kastet bensinbomber inn i redaksjonslokalene, det bare én dag etter at magasinet hadde publisert en sak der profeten Muhammed hadde en rolle som «gjesteredaktør». Men det satte ingen stopper for virksomheten. Sammen med redaktør Stéphane Charbonnier skrev hun satiriske boken La Vie de Mahomet (Muhammeds liv) i 2013.

– Jeg har studert religion og jeg snakker bedre arabisk enn en hvilken som helst terrorist.

Charbonnier ble drept i anslaget i fjor. Halvannet år etter det fatale angrepet, lever hun under fortsatt streng beskyttelse. Hun har vakter med når hun skal i butikken, på kafé og på jobb.

– Franske medier sier jeg er den «mest beskyttede kvinnen i Frankrike». Jeg kan aldri si hvor jeg er eller hvor jeg skal, selv når jeg skal holde foredrag.

Det er det flere grunner til. Livet til Zineb er blitt en hasjtagg.

– Det er to hasjtagger på arabisk som pålegger muslimer å drepe meg og hvordan. De er delt 7 500 ganger. Det står at dersom du ikke har kuler, så kan du brenne ned boligen min eller isolere meg, kutte over strupen min eller knuse hodet mitt med stein.

– Er du redd?

– Ja. Nei. Jeg er ikke redd for hva som kan skje meg. Jeg er fransk og får faktisk beskyttelse. Sikkerhetsregimet rundt meg er omfattende. Men det er mange som meg rundt om i verden som blir truet, politisk trakassert og drept, slik vi nylig så i Jordan da tegneren Nahed Hattar ble drept for å ha tegnet en jihadist. De er overlatt til dem selv. Og jeg er ikke viktigere enn andre. Jeg er bare heldig som er fransk.

Hun bekymrer seg mer for samfunnet.

– Nå det er ikke bare folk som meg som er truet. Vi er alle mål, som barna som lekte på promenaden i Nice og de som dro på konsert på Bataclan.

Det var bare en rekke, små tilfeldigheter som gjorde at hun ikke var i Paris den 7. januar, men sov hjemme i Casablanca. Hun har følt skyld for at nettopp hun ble spart, men at hun i månedene etter anslaget har gått den av seg.

– Jeg har følt skyld. Krisepsykologene og legene sier at det er vanlig å føle skyld når man har overlevd katastrofer. Man spør seg: «Hvorfor har jeg overlevd?» Jeg har også gjort det. Men jeg må være glad for at jeg lever og jeg føler at jeg har en misjon. Å fortsette kampen for mine venner er en forpliktelse. De skal ikke dø forgjeves.

Hun arbeider også beinhardt. Hun reiser rundt og snakker om hvorfor religiøs frihet er så viktig. Hun har hatt foredrag på TED Talks, universitet og dette intervjuet gir hun i forbindelse med at hun skal snakke på Oslo Freedom Forums arrangement i San Francisco. Den 20. oktober kommer hennes nye bok med tittel Détruire le fascisme islamique (Ødelegg den islamske fascismen) ut, det bare et halvt år etter at hun ga ut boken 13. Budskapet hennes går i hovedsak ut på at religionsfrihet også betyr frihet fra religion og at mennesker i land der islam er statsreligion, også skal har tanke- og samvittighetsfrihet.

– Vi har vært så redde for å kritisere islam og det har blitt sett på som rasistisk. Men det er ikke rasistisk og de som kritiserer islam er ikke islamofober. Det er derimot rasistisk å unngå å kritisere islam slik vi kritiserer kristendommen. Menneskerettighetene gjelder også for mennesker i islamske land. Å kalle folk for islamofober er bare en måte å få folk i vesten, hvor blasfemi ikke er forbudt, til å tie.

Hun snakker fort og høyt.

– Det er viktig å forstå at det er ideene vi kritiserer, ikke personene. Selv hater jeg sløret, som jeg anser som et uttrykk for undertrykkelse, men jeg hater ikke personene som bruker det. Den eneste løsningen er et sekulært samfunn, som beskytter oss alle, også de religiøse.

Hun er på ingen måte klar for å tie under truslene. Men det er kun ett tema hun ikke deler: informasjon om familien. Hun er gift og har barn.

– Vær så snill, ber hun innstendig. – Ikke spør meg om min familie. Flere journalister har spurt meg om det og jeg vil helst ikke svare. Det vil sette dem i søkelyset.

– Du er et av verdens største terrormål. Hvorfor gir du deg ikke?

– Min kamp kommer med en kostnad. Men jeg er motstandsdyktig og jeg vil ikke gi opp. Jeg håper at jeg en dag får se forandring og det er det jeg jobber for.

Kilder: Lunds universitet, Wikipedia, University of Chicago, TED Talk

Saken ble publisert i KK i nr 45, 2016 og i Dagbladet, 1.  januar, 2017. Se flere saker publisert i Dagbladet»»

 

 

Del saken ...Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on PinterestShare on Tumblr

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *