Den nye vinen

 

Av TONE SOLBERG | Foto: FRAN FERNÁNDEZ

(TARA) En kvinne troner på toppen i det som for øyeblikket er Spanias mest ekspansive vindistrikt: Rueda. María Victoria Pariente vinner stadig priser for sine fruktige, harmoniske hvitviner.

 

Bare få år etter at den driftige vinmakeren lanserte sitt eget merke, José Pariente, har María Victoria Pariente bygget opp en hypermoderne bodega i den delen av Rueda som kalles La Seca. Navnet seca tyder på at det er enda tørrere her enn i resten av distriktet.

Gjennom det enorme panoramavinduet i mottagelsesrommet har hun vidvinkelutsikt til egne vinmarker. Det som også skiller Rueda fra andre vinområder, er at landskapet er pannekakeflatt.
En av utfordringene er at jorden er skrinn, tørr og full av stein. I juli og august svetter gradestokken seg opp til 40 grader og kan holde seg der i ukesvis. Vintrene er bitende og røffe. Rueda befinner seg på 750 m.o.h. og ligger en tre timers kjøretur nordvest for Madrid. Valladolid er nærmeste storby. Continue reading

Roma for matelskere

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: FRAN FERNÁNDEZ

(HJEMMET) Pasta, pecorini og parmaskinke. Veien til Romas hjerte går gjennom magen.

 

Det dufter søtt og krydret i kokebokforfatter Diane Seeds klasserom. Klasserommet er ganske enkelt et stort kjøkken med utsikt i sentrum av Roma, kateteret er en stor ovn.

–  Grunnen til at folk smiler når de spiser italiensk mat er at rettene bare består av noen få enkle ingredisenser, sier Diane Seed mens hun viser Hjemmet hvordan man lager nettopp en slik rett som får oss til å smile.

Hun har begynt på antipastien, forretten som har til hensikt å flørte med smaksløkene. Hun vasker noen søte basilikumsblader, hakker opp tomater og danderer det, sammen med noen skiver trøffelsalami, rundt en lubben, kremete bøffelmozzarella.

–  Smak, sier hun.

Det er en smaksfest: de små tomatene smaker bringebær, salamien smaker som en ristet kastanje og mozzarellaen slipper ut sin nesten rennende kjerne. Mmm … det smaker så godt når man skyller maten ned med et glass vin. Skoledagen har nettopp begynt og vi kan nesten ikke vente på neste punkt på timeplanen.

Se flere saker publisert i Hjemmet »»

Continue reading

Tusen og en rett

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: FRAN FERNÁNDEZ

TUNIS (VG) Rett på rett kommer inn på bordet. Det er kjøttboller, pølser, sardiner, heite sauser og saftige sorte olivener.

 

Klokken er ett på Restaurant Essofra i Houmt-Souk på øya Djerba i Tunisia. Innehaver  Lazhar Hadj Hassen byr på  et assortert utvalg småretter, meze.

Meze er araberverdenens svar på spanske tapas og italienernes antipasto, et fyrverkeri av småretter som serveres innledningsvis i måltidene. For nordmenn er det mat nok for en uke, men gjestfrie arabere ser ut til aldri å få stappet nok i mat i gjestene sine.

-Det er en måte å vise gjestene at vi er glade for å se dem. Det er bare slik vi er, sier Lazhar Hadj Hassen til VG.

Selv går han rundt i restauranten og hilser hver og sær hjertelig velkommen til lunsj med kyss på begge kinn. Continue reading

Lite matvett

AV INGA RAGNHILD HOLST | FOTO: FRAN FERNÁNDEZ

For litt siden inviterte jeg en forretningsforbindelse til lunsj på M på Majorstuen. Jeg ba om kyllingenchaladas og guacemole. Jeg spurte om guacemolen var hjemmelaget og den unge piken svarte at nei, det er den ikke, men den kom fra en veldig god boks. Da jeg smakte forstod jeg at kelneren mente en boks tapetlim. Ved siden av kom en et tørt kyllingbryst. Det eneste saftige, var regningen. M tok 170 kroner for boksguacemole, et halvt kyllingbryst og ristede hvetemelslefser fra supermarkedet.

Øyeblikkelig mintes jeg lyden av morgen i Mexico by. Mellom løse eksospotter og hester som klaprer gjennom byen med kjerre over asfalten, hører man alltid bestemte klapp, klapp, klapp. Overalt står kvinnene og klapper sammen sine små maistortillaer. Det er litt av en jobb å klappe deigen sammen til perfekte små, runde gule lefser. De har vært tidlig oppe for å lage deigen. Selv om det i dag er mulig å kjøpe ferdige blandinger, er det få i Mellom- og Sør-Amerika som bruker dette. (ja, for det lages ulike varianter maislefser over hele Sør-Amerika, i Colombia og Venezuela kalles det arepas). Folk synes ikke  det smaker så godt. Det ser heller  ikke bra ut å skulle servere familien sin halvfabrikata.  Dessuten: Man kan da lage mat! Continue reading

Luksusdyret

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: FRAN FERNÁNDEZ

SALAMANCA (VG): Dypt nede i Joselitos kjeller lukter det bestemt og søtt av nøtter og gjærbakst. Et drag av salt muntrer opp. Ned fra taket henger flere tusen skinker.

Flere av lårene er merket. «Espinosa og sønner». «Kjøttmester Creus». «Marbella Club».

– Disse skinkene er reservert av restaurantene og kjøtthandlerne og venter på å bli ferdige, sier Jacobo Múgica, eksportsjef hos skinkeprodusenten Joselito i småbyen Guijuelo.

– Og det er ennå to år til.

I fire generasjoner har skinkeprodusenten Joselito laget skinker som angivelig er verdens beste, rett og slett skinkenes Rolls Royce.

Det tar fem år å lage en skinke av typen gran reserva, Joselitos prestisjeprodukt. Det hele begynner med det tykke iberiasvinet som stapper seg i eikenøtter – og bare det – mens det spankulerer i friluft på engene i eikeskogene i Extremadura vest i Spania.

Les flere saker publisert i VG »»

Continue reading