-Hva vet de egentlig, de som bestemmer, spør regissør Knut Erik Jensen.

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: KETIL BORN

La folk i hovedstaden produsere sin egen mat, sier regissør Knut Erik Jensen. Da får vi se om folk der får et annet syn på primærnæringa. Gjennom to snes film- og tv-produksjoner har han fortalt om Nord-Norge.

 -Det er fem personer som bestemmer hva vi skal flire av og hva vi skal like, påstår Knut Erik Jensen. Det er en håndfull kommentatorer i de samme kanalene som bestemmer hvilken vei politikken går eller skal gå. Når hørte du sist en kommentator fra Bergen eller Tromsø få uttale seg på riksplan i viktige spørsmål som for eksempel fiskeripolitikk?

Regissøren ligger i teten i kjappkjefting. Det er en gren han mener de er gode på i Storgata, en av fire gater, i Honningsvåg. Han begynner på et argument og tar så ikke bare én utflukt, men tre. Tre hundre. Han er ikke så flink til å svare på spørsmål, men undrer, resiterer, flirer, forteller og summerer poenger opp i tabloidtitler som ville ha gitt ham fast jobb på desken i Akersgata:

-Der har du det i et rekeskall.

Men hva var spørsmålet?

Definisjonsmakta

De som bestemmer over pengesekker og smak ser sjelden utenfor det som skjer i Oslo. Har ikke sett at Finnmark ble bombet og brent ned. At folk har blitt utbyttet. At de fortsatt blir det. Og til tross for det har disse fem definisjonsmakt. Det er utålelig. Regissør Knut Erik Jenssen ser ikke ut til å være interessert i demonstrere kjennskap til trendy referanser slik man ser mange av dagens mediepersonligheter er. Kanskje fordi Jensen selv lager referanser – skjønt de har lite med hva som skjer i Gyldenløves gate, Oslo vest.  Av Store norske leksikon på nett fremgår det at Erik Jensen laget cirka 30 filmer. Men det er 11 flere. Han regner på fingre. Det var fire her og fire der, hvor mange er vi oppe i da. 41? Og så er det utallige tv-produksjoner. I filmene forteller han om hvorfor vi har det som vi har det.

-Folk snakker om finnmarkingene som om de var late. Se på Vardø-væringene som må ty til verdensmesterskap i snøballkrig for å overleve, men hvorfor trenger de egentlig det når fisken svømmer i fjærasteinene? Kvotebaroner og Ake Seafood driver stort sett den friskeripolitikken som passer dem selv. De kan gi blaffen i leveringsplikt og overtredelsene når ikke frem til riksmedia.

Filmene hans tar ofte plass i Finnmark. Der vinden får trærne til å stille seg på skrått som krokryggede utgaver av det skjeve tårn i Pisa – ja, man kan se at temperaturen har steget for det er jo egentlig ingen trær i Vest-Finnmark. Men heimstadsdikter er han nå ikke:

-Du kan si Alf Prøysen er en heimstaddikter, men han når ut til flere. Noen har forsøkt å sette meg i bås som en nordnorsk filmskaper, men jeg har gjort enkelte av dem oppmerksom på at en som het Knud Pedersen skrev om små plasser hvor det bare var to og tre hus, sier Jensen og hinter til mot Knut Hamsun. Tar du utgangspunkt i primærnæringenes mytologi og ritualer har du et internasjonalt ståsted.  –Og så var det fiskeren som dro til Syden. Da han skulle fortelle fra ferien sa han: «Æ satt nu i fjæra». Det er den samme fjæra, bare at temperaturen er forskjellig. Og for ikke å snakke om Gabriel García Márquez som alltid skriver om landsbyer. Vi er alle latinere.

 Krigen som raser

Jensen er født i 1940. I løpet av krigsårene evakueres familien Jensen fra Honningsvåg som følge av tyskernes brente jords taktikk. Tyskerne setter Finnmark i brann. 10 400 boliger blir brent sammen med butikker, kirker, skoler og sykehus. Broer og telefonmaster blir ødelagt. Selv husker Jensen glimt fra denne tiden. Krig er et av de temaene han har med seg i arbeidet sitt:

-Brenninga av Finnmark er den største terrorhandlingen på norsk jord før 22. juli, og ingen andre enn dem som ble rammet har blitt straffet for ugjerningen. Det var noen få hus igjen i Vardø og Kirkenes. Du kan si det var et rimelig stort Sankthansbål. Hadde man brent et kvartal i Oslo, eller bare en bygård, hadde det blitt skrevet inn i historien som den store brannen. Fokuset har vært et helt annet sted. De som liksom skal vite om hva som skjer i verden og hva som skjer i krig, kunne ha hentet inn en hvilken som helst kjerring fra Finnmark til å fortelle hvordan det føles å bli bombet annen hver dag i tre år. Men det er som om det har hendt i annet land lengre borte.

Så blir han avbrutt. Lege Mads Gilbert, fra filmen, Det akutte menneske, sender sms. «Se på nyhetene i kveld. Hilsen fra Gaza».

- Jeg tenkte mye på tittel til filmen. Jeg oppfatter Mads Gilbert som  det akutte menneske.  Mads er som en kunstner på sitt felt. Han har funnet sitt livs jobb, og jobben har funnet han. I sitt arbeid er empati med pasienten første bud. Ved siden av profesjonelt å ta inn over seg skadene, er han nærværende når pasientent   åpner øynene og sier: «Alt skal bli bra vi er her for din skyld». da roer pasienten seg ned og Så kan han gjøre det medisinske arbeidet.

Jensen er kanskje akutt han også. Det han har å fortelle tegner han opp skarpt lys. I stillhet. I salt, hav og himmel. «Han bruker filmens språk til å formidle minnene og forventningene med en poetisk presisjon som evner å skape både forvirring og ekstremt nærvær», skriver Dagbladet. Er du ikke en smal filmmann, Jensen?

 -Jeg har sagt at selv de smaleste filmer er laget i 35 millimeter.

Dramaturgien i filmene er som livet selv, sier han.

-Livet er uforutsigbart, det er min dramaturgi også. Men det handler om håndverk også. Film har i seg teater, litteratur, maleri, fotografi, visuell rytme, kontrapunkt og musikk, filmen kan ha kombinasjonen av alle komponenter i seg. Etter som man utvikler et personlig uttrykk kommer også en egen estetikk. Med tiden vet man hvordan ens egne emosjoner virker. Mange tør ikke egentlig å ta ut de ekte emosjonene, men foretrekker at de bare blir spilt ut slik at det bare blir elegant flinkhet. Flinkheten kan ofte bli kunstens verste fiende. Jeg står for det, selv om mange kritikere bare synes det er pinlig. Gjør du noe annet går det ikke ut over deg selv, men innover deg selv.

 Heftig selvtillit

Men han er ikke akkurat tungsindig heller, Europa gapskrattet når snørra til gubbene i Berlevåg Mannsangforening frøys til istapper i filmen Heftig og begeistret. Og ikke minst har folk fått selvtillit av å bli fremstilt som om de faktisk kan noe og har noe å tilby verden sier Bernt Johan Ottem, styreleder i Sangkraft Berlevåg til NB21:

-Vi hadde mye å gremmes over her i Berlevåg. Folketallet gikk ned, fiskerinæringa likeså, og været ble verre. Knut Erik fikk oss oppmerksom på at de omgivelsene vi har er ubeskrivelige og at vi burde bli flinkere til å markedsføre de små ting i samfunnet som vi ikke legger vekt på. De kan være vise seg å være bærebjelker. Knut Erik har gitt oss tro på seg selv.

20. til 23. juni 2012 skal Berlevåg arrangere en stor korfestival som blant annet inneholder en to timer lang direktesendt TV-konsert. Så jo og ja. Jensen kaller seg en kunstner, hvis man får lov til å kalle film kunst. Annerkjennelsen for innsatsen han har fått tas vel i mot.

-Når man driver med kommunikasjon vil man jo bety noe utover hva man selv synes er interessant og utover hva slags krem man skal smøre seg i fjeset med etter frokost.

Nå er han flyttet fra Tromsø og verden for øvrig, til hjemplassen Honningsvåg. Det er jo her det hele starter.

-Her har jeg nærhet til økologien og klodens problematikk. Det er her maten produseres. Det bør folk ha respekt for. Vi burde slå en ring rundt Oslo og ikke latt dem importere fisk, og se hvor lenge de hadde klart seg uten primærnæringa.

Mannen er 71 år, men ser ikke ut til å stoppe verken kjappkjeftinga eller filmingen. En ny film er på gang og det er snakk om kjente skuespillere i besetningen. Gi seg skal han vel ikke, han har en kunstnerisk energi som holder ham i gang og skal antakelig kjøres til settet i rullestol som visse andre regissører. Men det fra Honningsvåg. Her står han som trærne i hagen, motstandsdyktig og relativt himmelvendt.

Dette intervjuet ble skrevet på oppdrag for Nasjonalbibliotekets magasin, NB21. Du kan laste ned hele magasinet gratis her: http://www.nb.no/content/download/13475/84283/version/1/file/NAB-NB21-0112-web.pdf

Victoria Pariente fremstiller noe vin som blir lagret på eikefat, men understreker at fatene må være store for ikke å dominere fruktsmaken i vinen.

En kvinne troner på toppen i det som for øyeblikket er Spanias mest ekspansive vindistrikt: Rueda. María Victoria Pariente vinner stadig priser for sine fruktige, harmoniske hvitviner.

Av Tone Solberg Foto: Fran Fernandez

Bare få år etter at den driftige vinmakeren lanserte sitt eget merke, José Pariente, har María Victoria Pariente bygget opp en hypermoderne bodega i den delen av Rueda som kalles La Seca. Navnet seca tyder på at det er enda tørrere her enn i resten av distriktet.

Gjennom det enorme panoramavinduet i mottagelsesrommet har hun vidvinkelutsikt til egne vinmarker. Det som også skiller Rueda fra andre vinområder, er at landskapet er pannekakeflatt.
En av utfordringene er at jorden er skrinn, tørr og full av stein. I juli og august svetter gradestokken seg opp til 40 grader og kan holde seg der i ukesvis. Vintrene er bitende og røffe. Rueda befinner seg på 750 m.o.h. og ligger en tre timers kjøretur nordvest for Madrid. Valladolid er nærmeste storby.

I virkeligheten finnes det bare én grunn til at det er mulig å fremstille vin av høy kvalitet i dette området, nemlig moderne produksjonsteknologi og en drue ved navn verdejo.

– Jeg elsker denne druen, sier Mária Victoria Pariente, og holder frem en klase som er klar til høsting om noen uker. Verdejo er liten, nøysom og ganske sær, men passer perfekt med jordsmonnet og klimaet i dette området. Det er en drue som er full av personlighet.

Mer informasjon om bladet Tara Smak nr. 5

Faksimile from Tara Smak nr. 5

Den tunisiske bloggeren Lina Ben Mhenni ble foreslått som kandidat til Nobels fredspris. Faksimile fra www.atunisiangirl.blogspot.com

Av INGA RAGNHILD HOLST og KRISTINE LØWE

De får regimer til å velte og får bedre plasser på moteshowene enn de kjente redaktørene. VG Helgs fagjury har plukket ut 10 blogger som har fått og tatt makt.

Da tunisiske myndigheter gikk til angrep på demonstrantene med kuler, slag og til og med stein tok lærer Lina Ben Mhenni med seg kamera og ut i gatene for å dokumentere det som skjedde. Hun fotograferer folk med store skader og blodige rifter. Så la hun det ut på bloggen sin, A Tunisian Girl.

– Ingen journalister gjorde dette, og myndighetene spredte løgner om hva som skjedde, har Lina Ben Mhenni forklart i talløse intervjuer.

Ben Alis regime tok fra henne pc og kamera, men dette stoppet ikke bloggeren. Det var denne vågale kampen som gjorde at fredsforskningsinstituttet Prio mente hun kunne være en aktuell kandidat til Nobels fredspris.

– Blogging gir folk i regimer en mulighet til å publisere når annen informasjon ikke er tilgjengelig eller troverdig, sier Prio-direktør Kristian Berg Harpviken til VG Helg.

– Lina Ben Mhenni klarte å holde seg aktiv under opptøyene til tross for myndighetenes sensur og spilte en sentral rolle i opptøyene.

Bloggerne har innflytelse, mener Harpviken:

– De kan mobilisere til politiske konfrontasjoner, slik vi har sett de har gjort under den arabiske våren.

Den da 13-årige bloggeren Tavi Gevinson skygget for moteredaktøren, der hun fulgte Diors visning. Ikke den beste måten å se couture på, klaget redaktøren på Twitter etter showet og la ved et bilde
av Dior-modellen sett gjennom sløyfen på Gevinsons hatt. Bloggerne har tatt seg inn på de feterte magasinene revirer og Gevinson rapporterer livlig om hva hun mener er sesongens vinnere og tapere.

– Enkelte bloggere har mange lesere og får stor definisjonsmakt. Dermed er de interessante også for annonsørene. Bloggerne utfordrer etablerte bransjemediene, sier Trond Blindheim, sosiolog og rektor ved Markedshøyskolen til VG.

Designerne selv mener hun er visjonær: – Jeg er imponert over den forståelse Tavi har for mote. Hun er ung og derfor er hennes visjon så interessant og uventet, sier designeren Miuccia Prada til magasinet The New Yorker.

Nå har Gevinson fått en markedsfører som skal ta seg av annonsesalget på bloggen.

Bloggerne vil få mer makt, mener Ida Jackson som har skrevet boken «Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.»

–Jo mer folk blogger, dess større påvirkning får bloggerne. Når vi får flere bloggere som setter agenda, får folk mer bevissthet om at man kan bruke en blogg til politiske formål, sier Jackson til VG.

Men det gjelder ikke bare politikk:

– Det ikke bare er folk i totalitære regimer som har fått en talerstol, men også alle dem under 18 år og folk på psykiatriske institusjoner. De har ikke fått
makt, men tatt plass og makt. Sosiale medier har blitt en femte statsmakt.

– Hvordan bli en blogger med makt?

– Skriv godt, ha noe å si og delta i samtaler med andre bloggere eller på Facebook og Twitter. Magien skjer når folk kommer sammen.

Disse tre har sittet i VG Helgs ekspertjury:

•  Ida Jackson, kjent som bloggeren Virrvarr og forfatter. Er kåret til Norges beste blogger fem ganger. Nestleder i Stopp Datalagringsdirektivet og tidligere leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss.

•   Heidi Nordby Lunde, alias bloggeren Vampus, ble kåret til årets blogger avDagbladet i 2005 og er en aktiv kommentator, debattant og skribent i ulike medier. Fast spalte om sosiale medier i Kampanje.

• l Bente Kalsnes, er blogger og har skrevet hovedoppgave om interaktive medier etter 9/11 ved George Mason University i Washington DC. Hun har fulgt sosiale medier lenge og leder teknologinettverket Girl Geeks Oslo.  Jobbersom informasjonsrådgiver for nettsamfunnet Origo.

Faksimile fra VG Helg

Regimevelterne

A TUNISIAN GIRL: Lina Ben Mhenni oppdaterte hele verden på hva som skjedde under demonstrasjonene i Tunisia sist vinter og mobiliserte samtidig befolkningen til opprør. Ben Ali gikk i eksil i Saudi-Arabia kort tid etterpå (http://atunisiangirl.blogspot.com)

DESDE CUBA (FRA CUBA): Yoani Sanchez blogger om livet på Cuba. Hun forteller om endeløse køer og om dissidenter som mishandles og fengsles. Men bloggen kan ikke leses eller oppdateres på Cuba, derfor sender Sanchez innlegg til venner i utlandet som så poster dem for henne. Hun har mottatt en rekke store priser, men myndighetene har ikke gitt henne tillatelse for å reise ut å motta dem
(www.desdecuba.com).

WE ARE ALL KHALED SAID: Etter at 28 år gamle Khaled Said ble torturert til døde av egyptisk politi startet Googles Midtøsten-representant Wael Ghonim bloggen og en Facebookside som ble et  knutepunkt for informasjon om fengslede aktivister. Ghonim er på Times liste over verdens mest innflytelsesrike personer i 2011 (www.elshaheeed.co.uk).

Mote, underholdning og hverdagsliv

THE STYLE ROOKIE: Tavi Gavinson (15) startet moteblogg som 11-åring. Her finnes det ikke en eneste post om selvbruningskrem eller såkalte må ha-vesker. Derimot er det analyser av det som har blitt vist på catwalker verden over sammen hennes spesielle syn på hva stil er. Høye lesertall har gjort at hun nå deler definisjonsmakt og etter hvert også kommer til å dele annonseinntekter med de store magasinene (http://www.thestylerookie.com).

DOOCE: Heather Armstrong er langt på vei alle mammabloggers mor. Armstrong har blogget siden 2001 og hennes åpne, ærlige stil har inspirert mange dagbok- og mammabloggere. Hun skriver åpent om oppveksten som mormoner, fødselsdepresjon, gleder og sorger og flere andre mamma-temaer. I 2002 mistet hun jobben etter et innlegg der arbeidsgiveren mente å ha blitt satt i dårlig lys. Hun ble dermed et av de første kjente eksempler på denne typen oppsigelser (www.dooce.com).

PEREZ HILTON: Sladrebloggeren alle amerikanske kjendiser frykter, kalles også «Hollywoods mest hatede nettside». Bloggen, skrevet av Mario Lavandeira, publiserer stadig kjendisrykter tradisjonelle
medier ikke tør å ta i. Men vel så ofte er Perez Hilton først ute med kjendisrykter store medier snapper opp fra ham (www.perezhilton.com)

Politikk

ANDREW SULLIVAN THE DISH: Britisk forfatter, redaktør, politisk kommentator og blogger som sparker friskt i mange politiske retninger. Han fremstår som økonomisk konservativ med en verdiliberal profil. Han er for en stat med begrenset makt, flat skatt og markedsøkonomi, men er for homofilt ekteskap og abort. Fordi han selv er hiv-positiv ble han i lang tid nektet statsborgerskap, men har i dag permanent oppholdstillatelse (http://andrewsullivan.thedailybeast.com)

HUFFINGTON POST: Politisk blogging kan deles inn i perioden før og etter Huffington Post, mener juryen. Gruppebloggen Arianna Huffington startet sammen med to andre i mai 2005 er i dag er en av USAs mest besøkte nettsider. På bakgrunn av den har Arianna Huffington blitt en av de mest innflytelsesrike foredragsholderne på det nye medielandskapet. Men hun har også fått kritikk etter at
nettsiden ble solgt til AOL tidligere i år. De fleste som blogger for henne gjør det gratis og mange mener Arianna med salget ble rik på andres gratisarbeid (www.huffingtonpost.com).

MASHABLE: Pete Cashmore ble kåret av Forbes til en av verdens topp 25 nettkjendiser, og av The Huffington Post til en av verdens topp 10 Game Changers i 2009. Han startet bloggen Mashable, i
dag en av mest innflytelsesrike bloggene om sosiale medier, fra soverommet sitt i Aberdeen, Skottland, i 2005. I dag har den over 50 millioner sidevisninger i måneden. Time Magazine kåret Mashable til en av verdens beste blogger i 2009 (http://mashable.com).

BOING BOING: Fildeling, borgerrettigheter og Googles samarbeid med Kina er bare noen av de mange temaer denne gruppebloggen skriver om. Dermed har de blitt svært synlige i bloggsfæren
(http://boingboing.net).

Kristine Løwe er teknologijounalist i VG og har sin egen blogg: http://kristinelowe.blogs.com

: ANTIPASTI: Pølser, bøffelmozzarella, tomater, basilikum og en skvett fyldig olivenolje er typisk. Brød må man også ha. Ingen her bryr seg om grovbrød.

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: FRAN FERNÁNDEZ

Pasta, pecorini og parmaskinke. Veien til Romas hjerte går gjennom magen.

Det dufter søtt og krydret i kokebokforfatter Diane Seeds klasserom. Klasserommet er ganske enkelt et stort kjøkken med utsikt i sentrum av Roma, kateteret er en stor ovn.

-Grunnen til at folk smiler når de spiser italiensk mat er at rettene bare består av noen få enkle ingredisenser, sier Diane Seed mens hun viser Hjemmet hvordan man lager nettopp en slik rett som får oss til å smile.

Hun har begynt på antipastien, forretten som har til hensikt å flørte med smaksløkene. Hun vasker noen søte basilikumsblader, hakker opp tomater og danderer det, sammen med noen skiver trøffelsalami, rundt en lubben, kremete bøffelmozzarella.

-Smak, sier hun.

Det er en smaksfest: de små tomatene smaker bringebær, salamien smaker som en ristet kastanje og mozzarellaen slipper ut sin nesten rennende kjerne. Mmm … det smaker så godt når man skyller maten ned med et glass vin. Skoledagen har nettopp begynt og vi kan nesten ikke vente på neste punkt på timeplanen.

PÅ SKOLEBENKEN: Helen Sayle fra Sveits tar kurs i hvordan lage ekte italienske antipasti. Mozzarella hører med.

Mat og kjærlighet

Diane Seed er opprinnelig britisk, men har bodd i Roma i 30 år.

 -Først forelsket jeg meg i en italiener, så forelsket jeg meg i landet og til sist i maten, sier Diane Seed. –Jeg var gift og hadde tre barn i England, men jeg skilte meg og tok med meg barna til Roma. Etter 28 års forhold er det nå over og nå er jeg her for matens skyld, men det må du ikke skrive, sier Diane Seed til Hjemmet og humrer over historien hun også forteller i en av sine flotte bøker, «The Food Lover’s Guide to the Gourmet Secrets of Rome».

Seed har gjort karriere av sitt forhold til Italia og har skrevet ni bøker, hvorav boken «De 100 beste pastasausene» er oversatt til norsk. Ved siden av tar hun konsulentoppdrag for bedrifter som det nasjonale balsamico-konsortiumet (ja, Italia har faktisk en sammenslutning som skal sikre kvaliteten på balsamico-olje) og britiske Marks & Spencers satsing på italiensk mat. Med sine matglade år i Roma er hun full av historier som hun deler med elevene når hun underviser.

-Italiensk mat handler om «cucina povera», de fattiges kjøkken. Folk sultet tidligere og brukte hva de hadde. Hadde man seks barn, fem poteter, et egg og en skive pølse, gjorde man til en fest. Familien kom sammen og feiret at de hadde mat.

IL FORNO DE CAMPO DEI FIORI: Ut av denne fornoen kommer verdens beste brød. Myke, hvite med tynn, gyllen, sprø skorpe. Og så klart pizza.

Friterte fristelser

En annen måte typisk måte å gjøre det beste ut av maten er fritering.

-Selv en sko er god når den er fritert, sier Seed og dytter forsiktig en liten flik ansjos og mozzarella i en gul zucchiniblomst. Så får vi elevene duppe de skjøre blomstene i frityrdeig laget på durumhvete av type doppio zero, som er best til denne type bruk.

Det er nesten så man ønsker seg tilbake til den italienske landbygda ved første bit. Men mye er forandret. I dag er italiensk mat svært dyr. En pakke mel koster like mye som i Norge og en skinke kan fort koste tusen kroner per kilo. De høye kvalitetskravene gjør at det blir mer kostnadskrevende å produsere den. Men kanskje ikke så verst å være matvareprodusent i dagens Italia med slike priser?

Rett på rett

Lunsj, eller pranzo, som det heter på italiensk er dagens store måltid og består gjerne av antipasto, en første- og en annenrett som rundes av med noe dolce (søtt, dessert). Er det fest så kan du regne med en aperitiff i begynnelsen og oster før desserten. Primo piatto består ofte av en ris- eller pastarett, mens det på secondo piatto vil være kjøtt eller fisk. Seed er riktig streng og instruerer Hjemmet i alle måltidenes trinn. Fra markedet Campo de’ Fiori, har hun knekkeferske asparges som hun koker lett. Kraften heller hun, øse etter øse, over den italienske carneroli-risen.

-Det finnes mange måter å lage risotto på, og alle hevder at nettopp deres måte er den riktige. Risotto er perfekt å lage sammen dersom du skal ta opp et tema for diskusjon fordi det tar tid å stå og følge med, sier hun og rører den ene engelske vittigheten etter den andre inn i risottoen – uten at den tar skade av det.

-Men du må røre risottoen all’onda, som i en bølge, sier hun.

SÅ ENKELT: Brekkbønner, penne, tomater, løk, basilikum og parmesan. Vips, du har et vidunderlig måltid.

Mat og familie = sant

Fra slakter Il Fiorentino på Campo dei Fiori har hun kjøpt kyllingbryst skåret i så tynne skiver at du nesten kan se gjennom kjøttet. Det brunes noen få øyeblikk over gassblusset. Så dekoreres den av mozzarella og basilikum og bakes til den gjennomstekt i ovnen. Når maten kommer på Diane Seeds rustikke porselen blir det stille. Så kommer det små sukk fra alle elevene. Etter et par minutter løsner bordet.

-Prøv dette, sier Liz Stevenson fra England og deler et brød.

-Dette må jeg lage hjemme, sier Helen Sayle fra Sveits.

-Min man kommer til å elske dette, sier Marti Norman fra England.

Denne reportasjen er skrevet på oppdrag for Hjemmet og stod på trykk i nummer 43-2011.

SAMEHETS: Ellen Brita Anti mener det fortsastt finnes mange fordommer mot samer. Selv har hun blitt kalt «lappjævel». Hun mener problemet må tas på alvor i den politiske eliten.

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: JOHAN MATHIS GAUP

OSLO/KARASJON (VG) 35 prosent av norske samer har opplevd mobbing eller diskriminering.

Det viser en doktorgradsavhandling, som også beskriver en sammenheng mellom etnisk diskriminering og sykdom hos dem som blir forskjellsbehandlet.

-Jeg stod utenfor et lokale i Lavangen i Troms da en mann i tjueårene kom bort til meg. Jeg trodde han ville prate, men så gir han meg et spark i låret og sier: «Tror du ikke at jeg ser at du er en lappjævel», forteller Ellen Brita Anti (44) fra Karasjok. –Heldigvis så noen andre med samisk opphav hva som skjedde og slo ring rundt meg. De sa at det var veldig vanlig at bygdas gutter gjorde slikt.

Hun er ikke alene om å møte samehets. I Bærum vest for Oslo melder spesialist i psykologi, Elisabeth Gerhardsen, også hun med samisk bakgrunn, om latterliggjøring.

-En syttende mai pyntet vi vår eldste datter i kofte. Da joiket folk etter henne. Opplevelsen har brent seg inn i minnet hennes, sier Gerhardsen til VG. –Selv oppegående folk som kvier seg for å fortelle en pakistanervits forteller gjerne en samevits eller joiker når det er samer til stede. Det virker som det er stuerent å tulle med det samiske. Selv om det er mer positive holdninger til det samiske virker det som om mange ser noe komisk i det og det stiller jeg meg undrende til.

MEST I NORD: Samer opplever ti ganger mer diskriminering enn etniske nordmenn. Mens 3,5 prosent av den norske majoritetsbefolkningen føler seg utsatt for diskriminering, er tallet for samisktalende samer på hele 35 prosent. Dette kommer frem i en doktorgradsavhandling i helsevitenskap ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø. Det er samer bosatt utenfor de samiskspråklige områdene som rapporterer høyest nivå av diskriminering, her oppgir halvparten av samene å ha blitt diskriminert. 12 265 personer i landets fem nordligste fylker deltok i denne undersøkelsen.

RASISME: - Mange samer opplever etnisk diskriminering på arbeidsplassen eller i nærmiljøet, sier Ketil Lenert Hansen, som disputerte med avhandlingen om etnisk diskriminering og mobbing av samer.

Han er forsker ved Senter for samisk helseforskning. – Dette er rasisme i nye klær, sier Hansen til VG.

 Forskeren mener at samehetsen er en arv etter fornorskingspolitikken.

-Selv om lovverket i dag er endret lever holdningene til samer videre. Jeg tror det skyldes uvitenhet. Det er behov for mer åpenhet og kunnskap om samer, samisk kultur og nordnorske forhold. Dette er et arbeid som allerede må starte i barnehagen og på skolen.

Antirasistisk Senter jobber nå med diskriminering av samer:

-Vi har flere saker, blant annet ble en samisk kvinne med en helt regulær forsikringssak møtt av forsikringsselskapet med følgende beskjed: «Det er jo vanlig at dere samer brenner sakene deres for å få penger», sier Kari Helene Partapuoli, leder i Antirasistisk senter til VG. –Det ligner på mange måter innvandrerdebatten. Det er snakk om problemer i samfunnet, men samene eller innvandrerne blir sett på som problemet.

GIR HELSEPLAGER: Det er en sterk sammenheng mellom det å bli diskriminert og det å ha dårlig helse, kommer det frem i undersøkelsen. Det mentale stressnivået i form av angst og depresjon er opptil seks ganger høyere hos dem som ofte er diskriminert eller mobbet for sitt samiske opphav enn hos den som aldri har opplevd diskriminering

-Det er ikke slik at samer i utgangspunktet tåler mindre enn andre, men hvis man stadig føler at man må være i beredskap og stålsette seg mot erting eller stygge bemerkninger, så sliter det på det psykiske immunforsvaret. Det kan være det som får begeret til å renne over, sier Elisabeth Gerhardsen. –Vi vet fra før at psykisk belastning fører til fysisk sykdom om hjerte- og karsykdom.

Det er også vanskelig å forsvare seg mot stygge bemerkninger:

-Du blir lett sett på som hårsår og sutrete hvis du gir uttrykk for at det er slitsomt å høre på etteraping og nedsettende samevitser. Det fungerer som en effektiv hersketeknikk fra den som vitser om det samiske, selv om det kanskje ikke er ment slik.

TRYGGHET GIR FÆRRE PLAGER: Den gode nyheten er at internasjonale studier viser at god forankring i egen kultur og sterk identitet beskytter mot de negative effektene som følger mobbing og diskriminering. Margrethe Anti (24) har hatt samiskundervisning gjennom hele skolegangen og hele familien er samiskspråklig:

-Det har vært episoder med stygge bemerkninger i Tromsø. Jeg blir irritert når folk sier stygge ting, men vet at problemet ligger hos dem og ikke hos meg, så noe psykiske problemer er fjernt for meg, sier Anti.

 Men ikke alle opplever mobbing

-Jeg har aldri hørt negative kommentarer om min etniske bakgrunn, sier Ellen Anna Gaup, moteredaktør i KK. – En venninne omtaler meg som «samen», men jeg opplever ikke det negativt. Samer er et folkeslag, ikke et skjellsord.

Heller ikke sametingspresident Egil Olli har opplevd mobbing, men han sier til VG at han er overrasket over tallene.

-Men når man ser på debatten omkring samiske navn i Tromsø, så ser man jo at det fortsatt finnes mye fordommer. Vi må jobbe både politisk og med informasjon om det samiske, sier sametingspresident Egil Olli til VG.

Denne reportasjen stod i VG den 28. august, 2011

Av INGA RAGNHILD HOLST

 Hun slutter ikke helt som samenes talsperson, men nå bør ungdommen ta over hennes oppgave, mener Mari Boine, som feirer et kvart århundre som artist. Hun er for opptatt med nye låter og en ny kjærlighet: Barnebarn. Men hun er også litt åpen for en kjæreste.

-Jeg skriver hele tiden, sier Marit Boine til Ávvir. – Jeg tar det opp på Iphonen min. Så glemmer jeg hva jeg har der.

I år feirer Mari Boine fra Gámehisnjárga 25 år som artist, selv om det faktisk er 26 år siden den første platen kom ut.

-Egentlig feirer jeg 30 år som artist, sier hun. –Jeg begynte med musikken fem år før første plate.

I den anledning kom samleplaten «Áiggi Askkis An introduction to Mari Bone» hvor flere av de kjente låtene hennes er med, blant dem «Gula Gula».

Blir aldri Idol-dommer

Med korallfarget nylagt neglelakk, veske med masaibroderi og samisk kaffepose i lærrem over skulderen dukker hun opp. Verdensstjernen. Talskvinnen. Folk snur seg. Er det ikke …? Jo … Ja, det er Mari Boine som dukker opp på Bondeheimen i Oslo for intervju. Hun har gjort intervjuer i et strekk i en uke. Aftenposten. VG. Tv. Stjerne til tross, hun er ikke så høy på strømpelesten, under 1,60 høy, mindre enn hvordan man forestiller seg henne etter å ha sett henne på konserter. Hun er liten og går som om hun gikk over en vidde og ikke bygater.

- Jeg får ideer fra film, fra bøker jeg leser, fra ting jeg ser, ja, fra livet selv. Etter turneen som jeg nå skal ut på, skal jeg sette meg ned for å samle ideene og se hva som kan brukes. Så kommer ny plate.

Hun er enkel å snakke med. Hun tar ordet, trekker selv tema opp av sekken – eller var det den afrikanske vesken?

-Filmregissøren David Lynch sier at han jobber på samme måte, med intuisjonen. Det er kunstnerens privilegium.

Veien frem har vært lang og kronglete, ja, Mari selv har av og til ikke trodd på egen suksess:

-Av og til har jeg trodd det jeg har holdt med har vært tull. Men så ser jeg platene …

I dag er hun lykkelig og trygg i seg selv. Hun synes lang erfaring er viktig når det står på som verst, og at de som i dag kommer lettere til denne salige tilstanden enn hva hun selv har gjort, slik som Idol-deltakerne, har mange utfordringer.

-Det kan ikke være lett å skulle takle media og så stort press når du er ung, sier hun.

-Du har selv lang artistkarriere. Kunne du tenke deg å bruke den erfaringen som dommer i Idol?

-Nei, jeg hadde aldri klart å si så mye stygt til deltakerne.

Kraftjoik

Med Boine har mye forandret seg.  Det gleder hun seg over. Det er fantastisk, synes hun, å se at dagens samiske musikere veksler mellom norsk, engelsk, samisk og ulike genre.  Og på toppen av alt, legger på joik. Det hadde ingen trodd var mulig.

-Joiken har mye kraft i seg, den henter frem det dypeste i seg. Det er gledelig å se at unge nå bruker den, sier hun.

Selv ser hun ut til å humre litt over hennes siste bombe: Hun vil ikke lenger være talsperson for samefolket:

-Hver gang noen har villet spørre om noe som angår samefolket så er det Mari som svarer. Det vil jeg ikke lenger.  Det samiske er mer enn Mari Boine. Jeg utfordrer de unge til å ta på seg dette opplysningsarbeidet.

-Men det er jo fortsatt mange viktige saker?

-Ja, for eksempel er språkopplæring for samer i byene viktig. Dette tas ikke på alvor slik som det etter loven skal. Samtidig vil jeg fortsette å fortelle historier om det som angår samer.

Kjærligheten

Det største i Maris liv nå er to små barnebarn.

-Det er fantastisk og jeg vil aldri dra fra dem. Den ene vil gjerne spille på gitaren min og når jeg lager sanger til ham, så har han forslag til hva som bør være med.

Boine er ikke mindre talsperson enn at hun mener at det finnes for lite samisk musikk for barn og hun derfor vil bidra til å øke dette forrådet. Det er dessuten barnebarna som får alt av Maris kjærlighet. Etter to skilsmisser er hun enslig. Ingen kjæreste noe sted.

-Jeg tror ikke jeg passer for det.

Hun ser ut på den blide vårsola som tiner opp issvullene i gatene:

-Men hvis lykken kommer, så er jeg åpen.

Denne reportasjen ble publisert i samiskspråklige Ávvir, 19. mars, 2011 og i det svenske tidsskriftet Samfolket 3. mai, 2011.

JEG FØLGER DEG: Elevne på Salama School for the Blind ved Kampala i Uganda følger veggene og hverandre for å finne frem på skoleområdet.

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: GLENNA GORDON

Natchola vil bli pilot. Det er bare ett problem: Han er blind.

-We are very very happy for you.

Et kor av barnestemmer synger høyt og lyst. Barna holder seg for hjertet og klapper. Her og der lar noen seg rive med av sin egen sang og danser blidt ut av sin posisjon i koret. Da hanker en smal hånd tak i vedkommende og sangen fortsetter. Det er en vanlig dag på skolen, men utfordringene disse barna har er uvanlige. Skolen heter Salama School for the Blind og ligger ved landsbyen Mukunu, nord for Ugandas hovedstad Kampala. Her kan barn med synshemminger lære seg å lese braille (blindeskrift) og kvalifisere seg for universitetet.

EN FORBANNELSE: Å skulle klare seg selv på egen hånd når man er blind er en utfordring. I Uganda er et handikap ikke bare en utfordring, men i tillegg en skam. Det er ingen selvfølge at disse barna får gå på skole:

-Det er fortsatt mye overtro knyttet til det å få et barn med handikap. Noen tror et handikappet barn er et tegn på forbannelse. Mor kan få skylden for at barnet er født med et handikap og må forlate hjemmet med barnet. Hun plasserer ofte barna hos bestemor for å kunne gifte seg på nytt. Vi finner ofte barna i en patetisk situasjon, sier Frances Kinubi, rektor ved Salama School for the Blind.

Han er selv blind. Skolen driver aktivt opplysningsarbeid omkring syn og helse. Kinubi sier at ansatte ved skolen drar hjem til familier hvor det finnes barn med synshemninger.

-Vi har også funnet barn som er innelåst. Foreldrene frykter at omgivelsene vil tro familien bringer med seg dårlig kraft og at et blindt barn reduseres søsknenes muligheter for å bli gift. Når de blir innestengt utvikler de andre handikap. De kan være forkrøplet, ha ticks eller ha psykiske skader.

NATCHOLA SER INGEN HINDERE: Han kan kanskje bli pilot? Eller proff fotballspiller? På skolen studerer han beinhardt og er litt av en musiker.

DE BLINDE ER FATTIGE: Ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening bor 75 prosent av verdens blinde barn i utviklingsland. Utbredelsen av blinde barn reflekterer sosioøkonomisk utvikling. Uganda er et uviklingsland hvor brutto nasjonal produkt per innbygger er på 2 100 dollar (mot cirka 80 000 dollar i Norge).

Rektor Kinubi sier at grunnen til at folk i Uganda blir blinde er sammensatt.

-Det er flere kurerbare sykdommer som malaria, elveblindhet og katarakter (grå stær) som gjør barn i Uganda blinde. Videre fører mangel på vitamin A til øyesykdom. Dårlig sanitære og lite forebyggende helsearbeid gjør også barn synshemmede. Vi ser også at barn blir blinde som følge av mishandling.

World Health Organization vil gjennom programmet VISION 2020 utrydde kurerbare sykdommer som fører til nedsatt syn eller blindhet, men mens verdens barn venter på det, jobber Uganda National Association for The Blind med utdanne blinde.

-Det er viktig at blinde blir selvstendige og får styrket sin selvtillit, sier Esther Inzikuru. – Det gjør dem i stand til å klare seg selv.

BRAILLE: 75 prosent av verdens blinde bor i utviklingsland. Ikke alle får lære seg blindeskrift, men Salama School for the Blind støtter så langt det er mulig familier med synshemmede barn. Å lære seg blindeskrift er svært viktig for å kunne klare seg.

STOR SELVTILLIT: Noen av dem som allerede har ervervet mye selvtillit er Aisha (6).

-Jeg kan lese flere ord, sier Aisha (6) og smiler hjertelig med bitte små melketenner i hvert hjørne i munnen.

De små fingrene søker over ord opphøyd i punkter.

Natchola (17) er en svaksynt gutt med vakre trekk som sladrer om at han kommer fra nord i Uganda. Han er en av to sønner som faren forsørger. Som alle andre unge har Natchola forhåpninger til hva fremtiden vil bringe.

-Jeg vil bli pilot, sier Natchola.

-JEG KAN LESE: Vesle Aisha knekker kodene med små fingertupper.

Men en annen jente er klar på hva hun vil:

-Jeg vil bli politiker. Jeg vil forsøke å endre ting som er galt i mitt område.

BLIND HUMOR: Men like viktig som å endre ting som er galt, er det å leke, synge, le, fnise med vennene. På gårdsplassen utenfor skolestuene spenner ungene opp et tau.

-Limbo, limbo, limbo like me, synges det mens en etter en smyger seg inn under tauet som går lavere og lavere.

En av guttene bommer på tauet. De blinde ler av de blindes feil.

Lykken er blind. Den finnes i en sang, på en gårdsplass og i å kunne fire ord på braille. Ikke minst er den fryktelig smittsom.

FULL KLAFF: Man kan gå så lavt, så lavt, så lavt, limbo like me, synger ungene, mens en etter danser under tauet - uten å bomme så mange ganger.

Kilder: Blindeforbundet, Globalis, World Health Organization/VISION 2020, Tidsskrift for Den norske legeforening, Encyclopædia Britannica,

TØFT BOLIGMARKED: Rekordhøye priser og krav til egenkapital gjør at det er vanskelig å komme inn på boligmarkedet. En ekstrajobb eller et rimelig lån av bestemor kan være et skritt på veien til egen bolig, mener økonomene.

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: ISTOCK

Det er tøft å komme seg inn på boligmarkedet, men langt fra umulig. Men du må tenke annerledes, mener både meglerne og økonomene.

-Finanstilsynets pålegg om at førstegangskjøpere skal ha 10 prosent egenkapital når de kjøper bolig gjør at det er mer krevende å komme seg inn på boligmarkedet. En person med bachelorgrad kan ha 350 000 kroner i studielån og en med mastergrad har fort over 400 000 kroner i lån. Det skal godt gjøres å betale ned på studielån og samtidig spare 200 000 kroner til egenkapital, sier Finn Tveter, direktør i Norges Eiendomsmeglerforbund.

For boligprisene stiger og stiger. En gjennomsnittlig kvadratmeter norsk bolig kostet i mars i år 9,5 prosent mer enn hva den gjorde for nøyaktig ett år siden. Bare fra februar til mars ble den samme kvadratmeteren en prosent dyrere.  Bankene, statistikerne og boligmeglerne er enige om at prisene vil stige cirka 8 prosent i 2011.

Staten kan gi billige lån

Stigende priser til tross, både bankene og meglerne mener det ikke er umulig å få eie sine egne vegger.

-Husbanken yter lån til førstegangsetablerere, sier Are Sauren, avdelingsdirektør i Husbanken. –Det lånes ut penger til både hel- og delfinansiering. Felles er at Husbank-renten er lavere enn markedsrente. Nå er renten på 2,7 prosent.

Har du bedt om lån i din vanlige bank, men mangler egenkapital, kan du søke om lån gjennom Husbanken. Det er kommunen der du bor som forvalter Husbankens boliglånskroner. I fjor lånte cirka 9 500 personer til sammen 4,2 milliarder kroner i Husbanken og deres siste estimater viser at det vil bli en økning både i antallet låntakere og i utlånte kroner. Husbanken regner med å låne ut cirka 5,5 milliarder kroner i år.

Agnes Bergo er daglig leder av det uavhengige rådgivningsfirmaet Pengedoktoren, og hun sier at ferskingene på boligmarkedet også bør sørge for å være attraktive kunder:

- Når du kommer i banken vil banken kredittvurdere deg. De vurderer betalingsevne, betalingsvilje og sikkerhet. Høy betalingsevne, det vil si inntekt, er det viktigste. Har du en ekstrajobb, har du større evne til å betjene et lån, sier Agnes Bergo.

Hun sier også at det kan være lurt å tenke inntekt når du kjøper. Har boligen utleiemuligheter, kan leieinntekten betjene en del av boliglånet.

-En student som leier ut et rom, får noen ekstra tusenlapper i måneden. Inntekten er skattefri, sier hun.

Familie + forretning = sant

Mange unge får i dag hjelp av familie og foreldre for å komme inn på boligmarkedet, sier Agnes Bergo. Hun mener at foreldrene ikke har plikt til å hjelpe barna sine med boligkjøp.

-Økonomisk hjelp til boligkjøp er kjempeflott, men må ikke overdrives. Jeg har sett mange ganger at for mye økonomisk hjelp “dreper” den motoren alle unge har i magen. En gave gitt i beste mening kan da bli en stor bjørnetjeneste, sier hun.

Men fordi mange voksne i dag er bemidlede, kan en håndsrekning i form av et lån være gunstig for både den som skal ut på boligmarkedet og for den som sitter på penger i banken:

-I stedet for å ha penger i banken til lav innskuddsrente, kan bestemor låne barnebarnet noen kroner til boligkjøp. Renten må være høyere enn innskuddsrenten, men lavere enn lånerenten til banken. Alle tjener på handelen. Forutsetningen er at det lages et skikkelig gjeldsbrev der renter og tilbakebetaling er avtalt, sier Bergo.

Livet utenfor sentrum

Oslo og Stavanger har landets høyeste boligpriser med henholdsvis 38 400 og 36 000 kroner per kvadratmeter. Men selv i Oslo kan du kjøpe bolig for halvparten av dette:

-Mange har fordommer og vil ikke bo i områder de har hørt mye negativt om, som for eksempel drabantbyene. Men det vi vet i dag er at folk som flytter til et slikt sted, som regel trives, sier Finn Tveter i Norges Eiendomsmeglerforbund. –Er det ikke drømmeboligen, så kan man selge og flytte etter hvert. Det viktigste er at man kommer seg inn.

-Enkelte områder har ikke fått ta del i den generelt høye prisveksten, er det ikke risikabelt å kjøpe en bolig i et lite attraktivt område?

-- Om du kjøper i et mindre populært område som ikke får stor prisvekst, så vil du kunne selge, og kjøpe om igjen,  i samme marked, sier Tveter.

Dnb Nors forbrukerøkonom Sidsel Sodefjed Jørgensen sier at det å kjøpe bolig utenfor de populære områdende slett ikke behøver å bety at prisene står stille:

-Det er mange områder, som for eksempel Larvik i Vestfold, som har stor prisvekst. Mange trekker frem at det at de slipper å ha månedskort gjør det lønnsomt å bo sentralt. Men sannheten er at det er veldig dyrt å bo sentralt. Sjekk i stedet prisvekst og omsetningshastighet når du skal kjøpe. De faktorene sier mye om hva du kan forvente, sier Jørgensen.

Agnes Bergo i Pengedoktoren sier at gevinst ikke bør være viktigst når du kjøper bolig:

-La oss si at du elsker skog og friluftsliv, men kjøper en leilighet på Frogner fordi du tror at prisen stiger mest der. Skal du sitte i en betongjungel og vansmekte i flere år i påvente av gevinst? Det er bedre å kjøpe en bolig i et område der du trives. Da blir livskvaliteten høyest, sier Agnes Bergo.

Boligekspertenes tips

• Lån penger av foreldre eller familie: Familie med penger på sparekonto får i dag lav rente. Spør den bemidlede om å få låne penger mot høyere rente. Dermed kommer førstegangskjøperen og den bemidlede gunstig ut. Sett opp et ordentlig gjeldsbrev. Utlåner skal føre renteinntekten i selvangivelsen, lånetakeren skal føre rentene for fradrag.
• Ta ekstrajobb: Ekstrainntekt gir deg større betalingsevne.
• Hold orden i sakene: Betalingsanmerkninger gjør deg til en lite attraktiv kunde.
• BSU: Supergunstig spareordning for deg som betaler skatt. Du kan spare inntil 20 000 kroner per år og få krone mot krone-fradrag på skatten. BSU er gunstig bare hvis du betaler skatt. Betaler du ikke skatt, kan du like gjerne spare på en konto hvor du har tilgang til pengene. Gjelder frem til du fyller 33 år.
• Kjøp billigere: Det at du ikke trenger busskort når du bor sentralt, veier ikke opp for bokostnaden. Vurder andre områder, men sjekk nøye hvordan prisutviklingen og omsetningshastigheten har vært slik at du ikke kjøper noe som er vanskelig å selge.
• Utleie i egen bolig: Har du mulighet til å kjøpe større kan du leie ut et rom. Det gir gode, skattefrie inntekter.
• Søk startlån i kommunen: Norske kommuner låner ut penger til førstegangskjøpere. Lånet kan brukes til å bygge eller kjøpe bolig, og kan hel- eller delfinansiere boligkjøp. Har du mulighet til lån i privat bank, kan du få toppfinansieringen hos Husbanken. Toppfinansiering er vanligvis det som koster mest, men renten du får av kommunene består av renter fra Husbanken + kommunalt administrasjonsgebyr.
• Flere inntekter er bedre enn en: Alle tall viser at par har mer penger igjen når renter, avdrag og husleie er betalt. Om du ikke gifter deg inn i boligmarkedet går det an å kjøpe bolig sammen med andre.  En fireroms kan være billigere per kvadratmeter enn en mindre, sier Finn Tveter i Norges Eiendomsmeglerforbund

Kilder: Skatteetaten, Pengedoktoren, Norges Eiendomsmeglerforbund, Dnb Nor

Denne saken ble produsert på oppdrag for NTB Tema, april, 2011 og publisert i blant annet Varden, Tønsbergs Blad, Østlandets Blad og Rogalands Avis.

Av INGA RAGNHILD HOLST | Foto: ISTOCK

Da jeg ankom Gare du Nord, Paris, som tjueåring, hadde jeg lest altfor mye Honoré de Balzac (den stakkars, noble far Goriot), Henry Miller (alle er gale), Simone de Beavoir (hvor alle er intellektuelle, men lett nevrotiske), og måtte Gud forby, Anaïs Nins erotiske noveller (hvor alle perversiteter omtales som utslag av interessant eksentrisitet).

Allerede den første morgenen, på kafé  forstod jeg at det de skrev, heltene, ikke var sant; her var  ingen viltre fster. Kelneren kom med en kurv gylne croissanter og sa de kostet fem franc, og vi antok at det var for en kurv croissanter. Vi spiste hele kurven; dyppet croissantene liksom kontinentalt i café au laiten og følte oss djevelsk verdensvante. Kelneren smalt regningen i bordet; croissantene kostet fem franc per stykk, kaffen og appelsinsaften likeså. Vi sved av vårt dagsbudsjett på en frokost. Da vi gikk ut i Quartier Latin med den  sofistikerte Claudette, som gikk med korte skjørt og rødt skjerf på sosiologiforelesningene, fikk vi et alltid bra bord. Hun konverserte kunstferdig mens hun liksom nippet til livet. Slik fikk hun oss til å føle oss som barbarer med vårt grove germanske ordforråd: «Filmen var god», sa vi. Nei, det heter «Le film était très beau». Gikk vi  uten Claudette, måtte vi ta til takke med en mørk krok hvor de øvrige gjestene slapp å se det triste oppsynet av oss enkle piker fra landet.

På metroen ba folk oss ryke og reise med den ryggsekken: Imbécile – var et ord vi gjenkjente. Vi forlot Paris, nervøse for å gjøre en feil, og med en opparbeidet motstand mot å igjen rødme bondsk med lommebok som oste oppsparte kroner på Postsparebok. Vi skjønte at både far Goriots karaktertrekk og parisisk generøsitet bare var fiksjon.

Da jeg senere i livet hadde byttet ut Postsparebankboka med et par kredittkort og ankom Latin-Amerika, svevde Isabel Allendes figurer gjennom hodet, så vakre at de lyste i mørket. De drakk linde-te og tok valeriana for å få sove i susen av gresshopper, utmattet som de nok var av brodering og av å pønske ut middagsoppskrifter med ingredienser som gjorde landsbyens ektemenn ville av kjærlighet. For ikke å snakke om Gabriel García Márquez’ hvitkalkede landsbyer der det alltid dufter av eucalyptus, karamell og stivelse. Hans byer og hus er befolket av slekter bestående av mirakuløst fruktbare bondeknøler, følsom adel, slaver, edle prostituerte og bitre spøkelser.

Men den latinamerikanske virkeligheten ga meg en ørefik. De solsvidde barna ble oppbevart i pappesker i midtrabattene, det var Latin-Amerikas svar på barnehage, mens mor solgte arepas til dem  som gadd å rulle ned vinduet på BMW’en.   Det var ingenting som duftet linde-te eller vaktler i rosenblader. De eneste magiskrealistiske krefter som fantes i Latin-Amerika måtte være dem som gjorde at en milliard dollar bare kunne forsvinne fra statskassene, rett foran nesene på folk.

De gamle hippiene sa: Stol aldri på en over 30. Jeg legger til: Stol aldri på en forfatter. Neste gang jeg reiser til London skal jeg nilese Charles Dickens i gammel oversettelse. Ingen skriver så burleskt om storbyens lurvete sjeler – alle utstyrt med dårlige tannsett og gulspettede øyne. Eller kanskje lese meg inn i den britisk Monica Kahns innvandrerverden der det dufter karri-masala av sengetøyet og hvor muslimske gutter blir rekruttert til terror i femte klasse. Kanskje jeg da  kan reise til London uten Nick Hornbys trendspeedede hipsterunivers i hodet i sommer?

Publisert på www.dinside.no, 2005.